15.1.02023

Hovedbilde: Rick's Café Américain, øyeblikksbilde fra filmsettet | © Warner Bros. Pictures

søndag ettermiddag

På slutten av helgen dro vi til danseskolen for å komme oss på dansegulvet. Disofoxen blir jeg nok ikke vant med, men det ble en tango på slutten.

Som du kan se av navnet, dukket Discofox opp fra Foxtrot, som fortsatt undervises og danses den dag i dag. Jeg ble skånet for Beat-Fox, forløperen til Discofox. Dessverre – etter min mening – ble den såkalte Discofoxen opprettet under dansetimene mine og ble til og med inkludert i verdensdanseprogrammet i 1979 på slutten av dansetimene mine.

Da min bedre halvdel endelig fikk meg til dansetimer igjen, var jeg ikke fornøyd med at disofoxen hadde vart i flere tiår. Og ikke nok med det, det er nå flere karakterer enn jeg fryktet i mine villeste drømmer. Og så, på godt og vondt, må jeg tåle at hvis jeg vil ha tango og vals, kan jeg også få en Discofox på toppen.

Lek og binge

I går kveld og natt unnet vi oss noe i en liten sirkel. Først et par spill og så en krimserie. Uten tvil en fantastisk kveld. Ved nærmere ettersyn må man imidlertid spørre seg om serieproduksjon av filmer egentlig er siste ord i visdom?

Som i krig, fokuserer kulturen i økende grad på kvantitet i stedet for kvalitet. Og derfor er det utrolig at du bare kan nyte noen serier hvis du konsumerer dem helt uhemmet. Etter min mening, men bare hvis du gjør dette forbruket til en fellesskapsopplevelse. I alle fall har binge den fordelen fremfor gambling at ingen tar feil hvis du f.eks. B. posten ferdig.

Jeg lurer nå på hva fra en av favorittfilmene mine Casablanca ville trolig blitt det i mellomtiden, hvis dette hadde blitt utvidet til en serie. Denne uken ville ha Humphrey Bogart sannsynligvis fanget en russisk Politruk i hangaren og motsatt Claude Rains, som nå fungerer som en kinesisk politimann, kunngjør begynnelsen på et fantastisk vennskap. Og hver uke gikk inn Rick's Cafe Americain nye strålende figurer av og på. Ikke en nevneverdig politiker som ikke allerede satt ved pianoet og sang As Time Goes By. Først kl Ingrid Bergman Jeg er ikke så sikker, de ville helt sikkert blitt byttet ut igjen og igjen i løpet av tiårene.

eksamener

Det tok meg veldig, veldig lang tid før jeg ble mer eller mindre komfortabel med å skrive eksamen. På den tiden var jeg for lengst ferdig med skole og universitet og måtte innse at livslang læring, i hvert fall i hodet til alle beslutningstakere, fortsatt inkluderer å skrive eksamen. Jeg holdt på med alternative konsepter en god stund, men kom så til enighet med at jeg ikke lenger kan forandre verden, og jeg kom også på eksamensskriving. Og med dette trinnet kunne jeg få noe positivt fra dem for første gang ved å redefinere dem som et slags kryssord for topputøvere.

I mellomtiden hadde jeg oppdaget å rette og senere også lage eksamener for meg selv, som nok rett og slett er en del av jobben min. Men selv i dag er jeg ikke helt sikker på hvilken av disse yrkene med retreater som er mest hyggelig; sannsynligvis de du ikke trenger å gjøre akkurat nå. Og jeg takler disse tankene nettopp fordi jeg begynte i dag med å lage den kommende eksamen.

Den trolig beste eksamen ble en gang skrevet av en filosofistudent som, da han og medstudentene fikk oppgaven om hvorfor professorstolen ikke eksisterer, avsluttet sitt arbeid kort tid etter at det hadde startet. Svaret hans besto av ett enkelt spørsmål: «Hvilken stol?» Det ryktes fortsatt i dag at han besto testen som den beste.

Og trolig fortsatt i dag råder alle lærere og forelesere til at eksamensforfatterne først bør få en oversikt over eksamen før de begynner med den; spesielt hvis den tilsvarende eksamen var planlagt til å vare tre til fire timer. Den beste måten å få oversikt på er når den aller siste oppgaven i en svært vanskelig eksamen rett og slett er: «Hvis du leverer eksamen uten å svare innen de første 10 minuttene, har du bestått den.» — jeg antar dessverre at du gjorde det i utdanningssystemet vårt, det har vi ikke hatt humor til på lenge.

Jeg vil gjerne avslutte denne korte artikkelen med et lite tips som sikkert kan være veldig interessant og også til stor hjelp for dagens eksamensforfattere. I tider når du jobber med tastaturer eller til og med bruker input via stemmefunksjonen, bør du øve deg litt mer på å skrive for hånd. Dette har ikke bare med lesbarheten til ens egen håndskrift å gjøre, men også med evnen til å skrive med penn i tre til fire timer. Under de siste timelange eksamenene mine måtte jeg faktisk slite med krampe i fingrene fordi arbeidet stort sett har vært digitalt siden 1990-tallet.

Og i mellomtiden er det også flere og flere som anbefaler å skrive for hånd igjen og begrunner dette blant annet med en forbedret evne til å forstå og huske.


  • På 1960-tallet var det trolig en TV-tilpasning av Casablanca som med rette har falt i glemmeboken. Ellers ser det ut til at rettighetshaveren sørger for at grove nye utgaver ikke skjer. La oss bli overrasket over hva som venter oss etter at opphavsretten utløper.