27.8.02024

Post bilde: time out | © Shutterstock

populisme

I Heilbronn simulerer de igjen politikk, men alle vet at selv med vakker symbolpolitikk kommer du ikke langt. Derfor foretrekker ordføreren og kommunestyret å ty til populisme – det hjelper ikke, men det gir ytterligere næring til den dårlige stemningen i landet. Og så snart våre politikere vet nøyaktig hvem de mest vellykket kan agitere mot, er det ingen stopper for dem.

Knivforbudet er et godt eksempel: det hjelper ikke i det hele tatt fordi det verken er tilstrekkelig kvalifisert personell til å i det hele tatt kunne komme i nærheten av å håndheve slike forbud, og heller ikke kan avskrekke gjerningsmenn. Og jeg gir Jürgen Maurer (Heilbronner Stimme, 27.8.2024. august 21: XNUMX) har helt rett når han slår fast at slike forbud bare rammer de anstendige menneskene og til slutt trakasserer dem.

Det som er bedre her er kravet om at de kriminelles nasjonalitet og, etter min mening, etnisitet skal offentliggjøres. Og spesielt i krigstid, som vi nå er inne i, må vi også offentliggjøre truslene og potensielle terrorister slik at befolkningen vår sakte men sikkert kan forberede seg på de kommende konfliktene – de første russiske dronene flyr allerede i landet vårt.

Våre politikere vil senere bli helt overrasket og ikke ha visst noe om det.

Døv

En «Ossi-blogger» spurte nylig om de alle var dumme. Det er ingen tvil om at 57 år med ren totalitarisme har hatt innvirkning ikke bare på individet, men også i større grad på samfunnet som helhet. De sørger også for at fremtidige generasjoner vil vokse opp med en funksjonshemming – også for oss i Forbundsrepublikken har de foregående tolv årene gitt oss den alvorligste skaden, som altfor mange fortsatt lider av i dag. Det eneste interessante er hvor mange generasjoner som skal til før dette vokser ut igjen, om i det hele tatt.

Og derfor ville det bare vært beleilig at i 1990 ville alle nytyskere umiddelbart og automatisk ha blitt tildelt et funksjonshemmingsnivå på 40. Den såkalte utviklingshjelpen kunne vært rettet etter allerede etablerte linjer og alle ville ha visst hvor de faktisk sto. De som var mentalt og moralsk sprekere benyttet seg av den første muligheten som kom og "rømte" fra den østlige sonen.

De som til gjengjeld flyttet til Østen fikk kompensasjon, ganske riktig. Men staten burde ha sørget for at de ikke ble i slike omgivelser for lenge – om ikke annet på grunn av deres egne barn (man kan enkelt sammenligne dette med Tsjernobyl). I tillegg burde sosial rehabilitering vært vitenskapelig overvåket for å fastslå på hvilket tidspunkt et opphold i de nye landene ikke lenger har en slik skadelig effekt.

Alle de som ikke har klart å frigjøre seg fra dette miljøet de siste årene, er nå stort sett fanget i en slags permanent løkke («Ossi-boble») og sørger også for at deres eget avkom blir ytterligere skadet, i alle fall så lenge frem til kl. totalitarismen har avtatt noe. Og vi "Wessis" vet godt at selv med en veldig kort avhengighet vil det alltid være et tilbakeblikk! — Plutselig er nazister akseptable igjen her og nasjonalisme, rasisme og antisemittisme får fritt spillerom.

Derfor er jeg fortsatt veldig glad i dag for at familien min og jeg forlot Østen i all hast tilbake i 2002. Utløseren var vår eldste, nemlig da han spurte etter skolen i en førsteklasseklasse om han var en dårlig eller en god tysker, selv om lærerne hans allerede hadde gitt ham svaret.

Og så skal jeg ganske enkelt svare på bloggerens spørsmål ovenfor: nei, ikke dumt, men veldig ofte sterkt funksjonshemmet.

addendum

Ralph Bollman skriver i dag i FAZ (27.8.2024. august 8, kl. 23:XNUMX), "Pengene [godt 2 billioner euro!] hjalp ikke østen."Vi lærer at det tekniske begrepet "ossifikasjon", en patologisk forbening, allerede eksisterer for "ossi-blæren".

Hvis du antar at journalister liker å hakke ordene, så er ikke min vurdering ovenfor så feil likevel.

[https://iiics.org/h/20240827081100]

Verdens ende

Verdens ende er ikke bare en del av livene våre, men livet i seg selv. Det virkelig spesielle er fødselen, skaperverket. Etter det dør vi alle, uansett om vi er en enkeltcelle, en person eller en galakse. Noen av oss bruker tiden i mellom til å vokse, noen av oss nyter øyeblikket og andre er bare irriterende. Men uansett hva vi gjør, må vi alle dø.

Detlef Stern i går tok opp dette emnet i sitt eget blogginnlegg og kom til konklusjonen: "Uansett vil dette verken forhindre verdens undergang eller gjøre den mer behagelig."

Og akkurat som vi ikke bryr oss om de utallige undergangene som stadig inntreffer, med mindre vi blir påvirket av dem selv, vil knapt noen bry seg om vår egen dommedag. Lykkelig er den som kan forsone seg med sin egen bortgang.

Detlef Stern I sitt bidrag tar han opp spørsmålet om hva man egentlig kan gjøre frem til sin egen død. Siden han antar at vi alle bor i en infrastruktur, foreslår han at vi bruker tiden vår til å gjøre den infrastrukturen litt bedre.

I motsetning til ham ser jeg ikke verdens undergang som et tidspunkt som knapt noen vet når det vil påvirke dem, men som en vanlig, allestedsnærværende og evigvarende prosess, og ved å gjøre det er jeg nok ganske utilsiktet Når du nærmer deg de første kristne det gjelder beskriver ditt eget liv som "fødsel - døende - død". Jeg har allerede gjort dette en gang over tid skrevet, som lett kan erstattes med ordet "døende". Jeg minner deg igjen om diktet av John Wilkes; Franskmennene liker å snakke om «la petite mort».

Og verdens undergang burde ikke bekymre oss så mye, men snarere den korte og spennende tiden før den. Tvert imot bør vi spørre oss selv hvordan skapelseshandlinger konsekvent oppstår. Vi vil sannsynligvis aldri få svar på dette, og derfor kan vi bare håpe at vi gjenkjenner vår egen endelighet så raskt som mulig og begynner å spørre oss selv hva vi kan gjøre med resten av vår eksistens (Martin Heidegger) ønsker å gjøre.

«Den mest behagelige alderen er den som har en tendens til å avta og likevel ikke synker plutselig; og selv det som er på terskelen til døden, tror jeg, har sine egne gleder; eller gledene erstattes av å ikke lenger lengte etter noen. Hvor hyggelig det er å ha trett lidenskapene dine og lagt dem bak deg.»

Seneca, 1. bok, 12. brev (2018: 71)

---