30.9.02022

5
(1)

Post bilde: barn på huske | © Shutterstock

lekeplasser

Hvis Heilbronner Voice (30.9.2022. september 26: XNUMX) også tar opp dette temaet, så har barnet sikkert falt i brønnen for lenge siden. Killian Krauth bemerker at "på nesten en tredjedel av de 160 anleggene i byområdet ... enheter [ble] blokkert eller demontert." og sammenligner lekeplassene i Heilbronn med en stor byggeplass.

Å så barnevennlig by har totalt 160 lekeplasser, inkludert 125 lekeplasser, 31 fotballbaner og fire skateparker. Det høres ganske bra ut, spesielt når du kan dra full nytte av alle disse fasilitetene. Men tar man i betraktning at det er nesten 20 000 barn og unge i Heilbronn, så ser det hele litt annerledes ut.

Og så vil det også her være behov for et helhetskonsept som ikke bare tar hensyn til leke- og fotballbaner, men også alle idretts- og fritidstilbud. I tillegg kan barnehagene og barnehagene, ungdomshusene og andre omsorgstilbud for elever og studenter komme til.

Og kanskje vil dette også løse det eldgamle Heilbronn-problemet, nemlig å fortsette å bringe store ting til verden og alltid glemme at du må fortsette å underholde dem etter åpningsseremonien. Akkurat som våre antatt 160 lekeplasser, som stille og hemmelig demonteres etter hverandre.

Og så disse lekeplassene – uansett hva noen få byrådsmedlemmer sier nå, mer på en tvungen måte – vil klare seg som våre offentlige toalettfasiliteter.

konkurranse

Etter at jeg puslet med bakenden av denne bloggen igjen og deretter også oppdaterte mottakerlistene med de resterende nyhetsbrevene mine, kom jeg på ideen om en liten konkurranse for alle de som enten har abonnert på bloggen min via e-post og nyhetsbrev fra EUROPA-UNION Heilbronn eller bare mottakerne av det månedlige brevet fra de frie velgerne.

De første fem personene som kan regne seg selv blant denne gruppen mennesker og som sender meg en tilsvarende e-post vil motta boken «Europa er for alle!» fra meg gratis i posten.

Dessverre er alle de som har abonnert på bloggen min via RSS eller rett og slett mottar nyhetsbrevene mine via sosiale medier nå en ulempe. Jeg antar at denne gruppen mennesker ville ha foretrukket boken min som e-bok.

Og nå er jeg nysgjerrig på hvem som tar kontakt med meg?

kaffe

Det morer meg litt når noen ringer meg igjen og forteller at en herre – de er stort sett herrer – har klaget på meg. I dag for morgenkaffe, fordi jeg skrev «noen folk» i et innlegg og en person følte seg faktisk tiltalt umiddelbart.

Jeg ble enda gladere enn gårsdagens blogginnlegg av Hans Muller, som du trenger minst en time for å lese, ble anbefalt av de første leserne. Ikke bare Hans Muller selv fryktet at rundt 50 sider lange essays neppe ville bli lest i sin helhet. Og jeg må innrømme at jeg er ganske skeptisk til så lange innlegg. Likevel er det verdt å bidra med Hans Muller å lese i sin helhet. Og så lenge amerikanerne (kan) fortsatt krangle om strukturen i deres demokrati, bør verden der være minst halvveis i orden. Jeg er redd for at her i Europa – inkludert Tyskland – vil demokratiet rett og slett smuldre opp over natten uten mye diskusjon på forhånd. Dessuten ser jeg for øyeblikket ikke noe parti i Europa som vil gå inn for bevaring av sitt eget demokrati så sterkt som de amerikanske demokratene.

Og jeg anbefaler alle de leserne som føler at de har tråkket på egne bein igjen å skrive en e-post til meg eller bare invitere meg på en kopp kaffe. Å aldri svare på e-poster selv og så bare klage på meg bak – uansett grunn – hjelper ikke noen av sidene. Men det hjelper som regel hvis du ikke tar på deg hver eneste sko som ligger.


Hvor nyttig var dette innlegget?

Klikk på stjernene for å rangere innlegget!

Gjennomsnittlig vurdering 5 / 5. Antall anmeldelser: 1

Ingen anmeldelser ennå.

Jeg beklager at innlegget ikke var nyttig for deg!

La meg forbedre dette innlegget!

Hvordan kan jeg forbedre dette innlegget?

Sidevisninger: 2 | I dag: 1 | Teller siden 22.10.2023. oktober XNUMX

Dele:

  • Ahem, den gang var det ingen BOD.

    Vi skrev den i 1985, på en elektrisk skrivemaskin.
    Mac-maskiner var uoverkommelige siden 1984, Microsoft produserte nettopp søppel, men fra 1987 jobbet vi med Ataris.

    • Siden IBM og Macintosh var for dyre, skrev jeg på en Schneider CPC1985 fra 664, ingen vet det lenger. Flertallet bestemte seg senere for Atari og jeg unnet meg min første IBM PC.

      Og det er derfor du fortsatt trengte en anerkjent utgiver på den tiden, som reddet deg fra å kjøpe kasser med bøker. Alt annet var en hobbyhest. 😉

      • Jeg måtte også lære den harde veien den gang, for akkurat da jeg lette etter et forlag, ble markedet bokstavelig talt oversvømmet av SDI-bøker. Og så tok det ganske lang tid før jeg våget meg inn i et bokprosjekt igjen. 🙂