Post foto: Arkiv | © Pexels på Pixabay
Ganske atypisk for jobben min ble jeg betrodd personalarbeid veldig sent. På den ene siden passet det egentlig min natur ganske bra, men på den andre siden var det heller kontraproduktivt. Spesielt noen i lederstillinger bør vite minst litt om personalarbeid på forhånd. I ettertid vet jeg at man også kan lede uten, men at dette ikke nødvendigvis er en fordel for alle involverte.
Og ikke før hadde jeg senere hatt mine første erfaringer med stabsarbeid før jeg ble klar over eksistensen av arkiver. Det finnes ikke godt personalarbeid, administrasjon og prosjektledelse uten arkivering. Og først av alt, en sikkerhetskopi eller en ekstra stor e-postkonto er ikke et arkiv!
Og så snart jeg ble klar over behovet for arkiver og deres fordeler, måtte jeg umiddelbart stille meg selv spørsmålet om hvordan man arkiverer klassifisert informasjon hvis forfatter ikke lenger er kjent for noen?
I mellomtiden vet jeg også at det finnes arkiver for egentlig alt - i hvert fall her i Tyskland og sannsynligvis i hele den vestlige kulturen. Og jeg burde sjekke det ut med en gang, fordi Joseph Henrich logisk sett burde ha nevnt Archive i sin bok The WEIRDest People in the World: How the West Became Psychologically Peculiar and Particularly Prosperous. Uansett kan man si at alt som ikke kan arkiveres, eller enda bedre, som vi ikke har arkiver for, ikke er verdt å sette ned på papir i det hele tatt.
Noen ganger må du først informere arkivene om at dine egne dokumenter må arkiveres; nyttig hvis du kan henvise til relevante lover, dekreter eller forskrifter. Og så blir det veldig spennende, for arkivering er en vitenskap i seg selv og gjøres ideelt sett av folk som også er opplært til det.
Det er alltid spennende å oppleve hva du anser som behov for arkivering og hva som faktisk arkiveres. Enda mer spennende er det du ikke anser som arkivverdig i det hele tatt, men som bokstavelig talt får enhver arkivar til å vanne i munnen. Derfor kom jeg til at det på forhånd var avtalt at alle dokumenter skulle overleveres til arkivet og at arkivarene på stedet bestemmer hva som til slutt skal inn i arkivet.
Som formann i foreningen har jeg for tiden å gjøre med to vidt forskjellige arkiver, på den ene siden Heilbronn byarkiv, som er arkivet til Freie Wahlervereinigung Heilbronn e. V. forvaltet som lager D 158, og på den annen side med den Den europeiske unions historiske arkiver i Firenze, som administrerer arkivet til EUROPA-UNION Heilbronn under referansekoden EUHN.
Dette sikrer at fremtidige generasjoner kan få et eget bilde av det frivillige arbeidet til begge foreningene.
Den setningen, sannsynligvis av Jean Paul, om at minner er den eneste eiendom som ingen kan ta fra oss, hører hjemme i lageret av en impotent sentimental trøst, som ønsker å overbevise subjektet om at det å gi avkall på tilbaketrekningen til det indre, er nettopp oppfyllelsen av som den drenerer. Med etableringen av arkivet for seg selv, konfiskerer faget sin egen erfaringsmasse som eiendom og gjør den dermed til noe helt eksternt for faget igjen. Fortidens indre funksjoner blir møbler, akkurat som hvert Biedermeier-stykke ble skapt som et minne laget av tre.»
THEODOR W. ADORNO, MINIMA MORALIA (14. UTGAVE 2022 [1951]: 189)
Et godt administrert arkiv er verdt mye, siden – som allerede har skjedd – kan ubehagelig innhold forsvinne fra år til år. Påfølgende generasjoner kan lære av det, og kanskje år senere vil det bli rapportert igjen.
Der det er mennesker, er det også mennesker og feil skjer. Det er derfor profesjonelt administrerte arkiver er så viktige. Jeg har imidlertid mine tvil om partiarkiver, som i hvert fall delvis forvaltes av partitilknyttede stiftelser.