Post bilde: grublende kvinne | © Pixabay
I dag har jeg bare lyst igjen og lesing av dikt står på agendaen for dagen. Jeg tenker på om det ikke ville vært en god anledning til å fremsi noen korte dikt som leseveileder.
Samtidig dukker det opp et dikt fra min egen ungdom, som generelt sett Samuel Taylor Coleridge tilskrevet det uten, i hvert fall så vidt jeg vet, å ha fremlagt noen bevis for det.
Likevel er det et veldig vakkert og også tidløst dikt.
Hva om du sov?
Hva om du sov?
Og hva om du drømte i søvne?
Og hva om du dro til himmelen i drømmen din
og det plukket en merkelig og vakker blomst?
Og hva om, når du våknet,
hadde du blomsten i hånden?
Ah, hva enn?
"Vi leser og skriver ikke poesi fordi det er søtt. Vi leser og skriver poesi fordi vi er medlemmer av menneskeheten. Og menneskeheten er fylt med lidenskap. Og medisin, jus, business, ingeniørfag, dette er edle sysler og nødvendige for å opprettholde livet. Men poesi, skjønnhet, romantikk, kjærlighet, det er dette vi holder oss i live for."
Robin Williams som John Keating i Dead Poets Society (1989)
