demokratimodell

Post bilde: Citizen | © Athena hos Pexels

På slutten av boken hans setter Walden 1854 Henry David Thoreau spørsmålet "er et demokrati slik vi kjenner det, den siste forbedringen mulig i regjeringen?"

Dessverre blir dette spørsmålet, spesielt i de deler av verden hvor snørret ofte renner oppover kinnene til innbyggerne, oftere og oftere besvart med nei og umiddelbart blir helt foreldede styreformer satt i spill igjen. Høyre-politikere, som alltid har utgitt seg for i det minste å ha et øre til folket, har i noen tid hevdet at de faktisk er keiserens barnebarn og deretter umiddelbart von Charlemagne være eller de henger overdimensjonerte bilder av dronninger på kontoret.

Flere og flere tyskere finner, og nå igjen ganske offentlig, at de tidligere diktaturene, enten det er Nazi-Tyskland eller til og med DDR, faktisk ikke var så ille. Uten tvil har vårt nåværende demokrati et problem.

Selv om jeg ikke selv vet hva slags regjeringsmodeller som vil være på markedet om noen tusen år, er jeg fast overbevist om at folkestyre fortsatt vil være blant de mest suksessrike modellene i det minste da. Og det er ingen tvil om at demokrati i alle dets manifestasjoner – sosialistiske eller kontrollerte modeller til side, da de kun forkle seg som demokrati – for tiden er toppmoderne over hele verden!

Men som vi kan se, har alle demokratier, enten det er i Sveits, USA, Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan eller vårt, sine egne problemer å stri med. Et av disse problemene er at flere og flere borgere antar at demokratiet ikke styres av folket. En annen er at noen borgere ikke engang ønsker å styre seg selv, men venter spent på at noen skal blåse for dem. En tredje, nemlig mange innbyggere er sakte men sikkert i ferd med å innse at (god) regel også har noe med arbeid å gjøre. Hvorved de så kommer frem til at demokratiet ikke er så viktig for dem å håndtere det i form av eget arbeid - i alle fall så lenge nevnte snørr renner oppover kinnene deres. Det siste problemet er sannsynligvis så gammelt at det allerede ble diskutert i Bibelen.

Og derfor er det ikke overraskende at representative demokratimodeller ble utviklet og valgt som styreform veldig tidlig, akkurat som vårt eget demokrati.

I flere tiår var jeg selv en talsmann for representativt demokrati fordi det, av alle former for demokrati, best var i stand til å dekke størrelsen og kompleksiteten til staten vår og også fikk det tredje problemet nevnt ganske godt under kontroll.

I mellomtiden må jeg imidlertid si at vårt representative demokrati ikke lenger blir sett så positivt på i mange innbyggeres øyne, sannsynligvis fordi de i økende grad tviler på om de selv fortsatt er representert av sine representanter.

Det blir stadig tydeligere for meg at den menneskelige hybrisen som rammer de fleste av oss, er det representative demokratiets største fiende. Og så en ting har faktisk endret seg i Tyskland de siste to hundre årene, nemlig at dusinvis av tyske prinser nå er blitt til tusenvis av små tyske prinser som i likhet med sine forgjengere klamrer seg til tronene sine og er fornøyd med seg selv.

Dette enorme problemet kunne bare løses med en generell tidsbegrensning, men dette ville kreve en revolusjon i Tyskland som fullstendig ville overskygge revolusjonen fra 1848 – noe som er helt utenkelig i Tyskland.

Og selv om det var en terminbegrensning, ville det sannsynligvis ikke lenger ytet rettferdighet til dagens tid, for verden beveger seg raskere enn vi alle vil innrømme.

Derfor kommer jeg til at vi helt bør forlate den representative demokratimodellen og gå over til direkte demokrati.

Vi tyskere velger våre kanslere og statsministre hvert fjerde år. Og siden tyske ministre ikke lenger er gode embetsmenn, er de det også. Den respektive regjeringssjefen setter så sammen sin egen regjering.

Parlamenter avskaffes, og det som da var tidligere vitenskapelige tjenester utvides til «beslutningsorganer» i deres sted. Disse består alle av embetsmenn som har minst en IQ på 130 og en universitetsgrad og må bestå en passende opptaksprøve; resultatene vil bli publisert.

Vi tyskere overtar hele lovgiveren, og regjeringene fortsetter å beholde lovinitiativet, men det av oss innbyggere blir ytterligere styrket. Alle lovforslag er utarbeidet eller redigert av den respektive beslutningsmyndighet og presentert for suverenen - det vil si oss - for avgjørelse på en helt nøytral måte. Denne nøytraliteten heves til en «statsgrunn» og en tjenestemann som ikke følger den blir umiddelbart avskjediget.

Alle lovinitiativer og utkast til vedtak publiseres og i prinsippet frigis for generell diskusjon i minst fire uker før de respektive tyske statsborgerne bestemmer seg for dem med flertall.

I dag, når vi har Internett og til og med de første AI-verktøyene, er det ikke lenger et sosialt eller teknologisk problem for en tysk statsborger å lese regningene, finne ut mer om nødvendig og så senere bestemme selv kan — ikke måtte.

En fremtidig firedagers uke inviterer innbyggerne til å bruke en hel dag på å beskjeftige seg med politikk og til slutt bli zoon politikon.

---

"Hvis vi utelukkende ble overlatt til den ordrike vidden til lovgivere i kongressen for vår veiledning, ukorrigert av sesongmessige erfaringer og de effektive klagene fra folket, ville Amerika ikke lenger beholde sin rang blant nasjonene."

Henry David Thoreau, Walden (2020 [1854]: 336)