Post foto: Valgdokumenter | © Pixabay
For bare noen få år siden var det overhodet ikke noe problem for en demokrat å leve opp til sin passive stemmerett, for i Bonn-republikken var det etablert passende partier som kunne gi et passende tilbud for nesten enhver demokratisk overbevisning.
Tilhengerne av en kristen, men ikke-konfesjonell konservatisme funnet i Christian Democratic Union of Germany (CDU) deres representasjon. At CDU tillot det og en splintgruppe, nemlig Christian Social Union i Bayern (Christian Social Union), utgitt plass, ble først først kronet med suksess, og har til i dag ikke bare blitt en byrde, men også en reell trussel mot CDU.
De siste tiårene har CSU gått så langt bort fra sine opprinnelige prinsipper at den har blitt et samlingssted for høyrenasjonalistiske miljøer, som nå også begynner å spre seg inn i CDU som en «verdiunion».
Det frie demokratiske partiet (FDP) som et politisk hjem.
Den tredje politiske kraften kom det sosialdemokratiske partiet i Tyskland (SPD) kom tilbake og, etter å ha gitt avkall på sosialismen, fant han en sterk og engasjert tilhengerskare i hele befolkningen.
Dessverre var det ikke mulig for alle de tre demokratiske partiene fra starten av å holde seg fri fra tidligere nasjonalsosialister, for i deres bestrebelser på å bli et «folkeparti» så langt det var mulig, åpnet alle tre seg også veldig bredt for de politiske utkantene. .
Disse tre partiene gjorde denne feilen igjen etter 1989, og godtok enkelt tidligere stalinister, kommunister og ekte sosialister i sine rekker.
Ved å gjøre det bukket alle under for den feilaktige troen på at de kunne "suge" totalitære til demokrater innenfor sin egen partistruktur. Imidlertid lyktes partiene bare, og mer eller mindre godt, i å minimere fremveksten av radikale partier ved gjentatte ganger å betjene sine egne «kanter» deretter.
CDU var veldig glad for å tildele denne oppgaven til CSU, som også veldig raskt følte seg komfortabel i denne rollen.
Det virkelig interessante var imidlertid at i Bonn-republikken var det ikke liberalismen og konservatismen som utkrystalliserte seg som motpoler, men heller at sosialdemokratiet ble konservatismens motpol, noe som nok mer skyldtes innbyggernes streben etter harmoni etter lever gjennom et "tusenårig" diktatur. Problemet med dette er at begge partier var for like i sine politiske ideologier fra starten og de kunne bare oppnå distinksjoner som velgerne kunne representere gjennom sine respektive utkanter.
De første som ble ofre for dette problemet var de liberale, som aldri virkelig lyktes i å gjenopprette liberalismen i Tyskland. Sannsynligvis den siste liberale tenkeren Ralph Dahrendorf, tok opp dette veldig tidlig i sin konfliktteori, der han fremmet konflikt i demokratiske tvister for til syvende og sist å kunne holde demokratiet i live som helhet. Sannsynligvis på grunn av mangel på kvalifisert personell, selv om denne situasjonen har fortsatt å forverres til i dag, var partene ved slutten av Bonn-republikken ikke lenger i stand til å transportere sine egne ideer og innhold og kontrastere dem med de andre partiene. å levere.
Bonn-republikken hadde dermed endret seg til et feel-good-demokrati som skånet innbyggerne generelt og partimedlemmene spesielt for eventuelle konflikter eller til og med drastiske og betydningsfulle avgjørelser, der denne antatt vellykkede modellen også ble videreført i Berlin-republikken.
Dette førte til slutt og ganske logisk til mer og mer Politikeresom skinner med håret i stedet for hjernen.
Dette førte også til at velgerne tok mer og mer avstand fra sin stemmerett og selv i dag er det vanskelig å lokke dem til valgurnene.
Dette førte imidlertid også til at et "berørt parti", som ikke kjenner sitt eget innhold og kun bruker ideene og innholdet til de tre nevnte partiene, avhengig av humøret i befolkningen, lyktes i å slutte seg til Berlinrepublikken nå for å etablere velgere som den fjerde kraften.
Det som er interessant er at dette «partiet» ganske bevisst benyttet seg av de demokratiske utkantene bare for å bli selve «folkepartiet» så raskt som mulig.
Alt dette fører til at man kan gjenkjenne to alvorlige problemer i vårt demokrati:
For det første har ikke partiene «rundet» sine ytterkanter, men deres base og velgermasse.
For det andre er det nå slik at politiske konflikter ikke gjennomføres produktivt innenfor demokratiske partier, men at de politiske utkantene og deres nye representanter stiller spørsmål ved vårt feel-good-demokrati som helhet.
Det demokratiske dilemmaet her er at innbyggerne og velgerne nå må løse denne konflikten selv med representantene for totalitære ideer.
Selvfølgelig vil dette være den primære oppgaven til partiene og deres representanter, men hvem skal gjøre dette?
Nevn fem politikere som lever sosialdemokratiet og som også kan få oss innbyggere til å forstå dem.
Nevn fem politikere som lever kristenkonservatisme og også kan gjøre det forståelig for oss innbyggere.
Nevn fem politikere som lever liberalismen og kan gjøre den forståelig for oss innbyggere.
Jeg hevder at dersom vi får i det minste disse 15 politikerne sammen, vil starten allerede være tatt for å etablere et defensivt demokrati i landet vårt som marginaliserer de respektive politiske utkantene igjen og også møter alle sosiale og ikke-menneskeskapte utfordringer.
Det er virkelig mye å gjøre; takler vi det også?!
"Har du den minste anelse om hva moralsk og etisk dilemma er?"
Jack Nicholson som Jack Torrance i The Shining (1980)
