tanker

Post bilde: Tanker | © Stefan Keller på Pixabay 

Det er velkjent at tenking foregår i hodet, selv om det gjentatte ganger hevdes at noen tenker med magen eller til og med med kjønnsorganene. Noen tror til og med at tenkning kun er forbeholdt homo sapiens. Atter andre antar at selv menneskeskapte maskiner kan (i fremtiden) tenke.

Men hva tenker man egentlig? Jeg mener, for det første kreves det et slags emne, som betyr noe sånt som "Cogito ergo sum". Og for å kunne gjøre dette kreves det et slags skall som dette emnet kan identifisere seg med. Og for å kunne gjøre dette er det fortsatt behov for et miljø og sanser som subjektet kan kjenne seg igjen med, skille seg fra omgivelsene og til en viss grad oppfatte det.

Og så kan man anta at denne nevnte tenkningen må finne sted i skallet, som er utformet på hvilken som helst måte. I dag antas det at hjernen i det minste er tankens kontrollsenter, men uten å vite om det ville være mulig for et subjekt å tenke uten hjerne. Jeg mistenker at de første fagene i utviklingshistorien fortsatt klarte seg uten hjerne og at alle "kretsene" i skallet mellom faget og omgivelsene var i stand til å tenke.

Og derfor antar jeg at nevronene i hjernen, som hele tiden kobles til hverandre, er en viktig del av tenkningen, men ikke hele tenkeapparatet. I likhet med strengene til et instrument, som er laget for å vibrere av stimuli og som bare er merkbare i forbindelse med en resonanskropp.

Det er derfor jeg tror at det ikke er nervene eller til og med hjernen som tenker, men hele motivet som er laget for å vibrere. Det er ikke nevronforbindelsene i hjernen som tenker, men snarere vibrasjonene til selve subjektet som er basert på dem eller bare forsterkes. Så tanker ville være en slags bølge.

Noe som nå fører til antakelsen om at tenkning ikke utelukkende foregår i ett fag, men også kan utføres av flere fag sammen – utilsiktet, men også ganske bevisst. Jeg synes begrepet "svermintelligens" passer ganske bra.

Dette kan også forklare hvorfor noen tanker plutselig er på alles lepper. I analogi med gener antas det at det også finnes memer som sikrer slik kunnskapsoverføring. Jeg personlig liker bølgeideen litt bedre.

Noe som, ganske logisk, leder meg til hukommelsen. Og basert på min tidligere tankegang, er det ikke noe slikt i det hele tatt, i hvert fall ikke som en idé om en "kunnskaps- eller tankelagring", for eksempel en slags menneskelig harddisk. Og hjernen, uansett hvor mange forbindelser den har eller hvor stor den er, er verken selve minnet eller inneholder det.

Hvis vi tror vi husker, gjentar vi ganske enkelt tankeprosesser som vi allerede har tenkt på, og avhengig av stimuli og vibrasjoner så vel som den nåværende konstitusjonen til vårt eget emne, kommer vi til lignende resultater, våre minner.

Som så reiser spørsmålet, hva skjer med vår tenkning og våre tanker når skallet vårt slutter å eksistere? Tenker andre tankene våre videre? Som lys stråler tankene våre utover vårt eget motiv i det uendelige - bølgelengden blir mindre og mindre og derfor mindre og mindre påviselig, men selve lyset forsvinner aldri helt. Lever vi i det hele tatt videre i disse tankene?

Tillegg 11. april 2023

Artikkelen av er veldig interessant Oliver Wall i dagens New York Times, som også tar opp emnet ovenfor, med tittelen "Kan intelligens skilles fra kroppen? – Noen forskere stiller spørsmål ved om AI kan være virkelig intelligent uten en kropp å samhandle med og lære av den fysiske verden.« ytrer.

Denne artikkelen er gratis tilgjengelig for mine lesere.

"Filosofi, den eneste akseptable filosofien i møte med fortvilelse, ville være et forsøk på å se alle ting slik de så ut fra frelsens synspunkt. Kunnskap har ikke noe annet lys enn det som skinner på verden fra forløsning: alt annet er uttømt i gjenoppbyggingen og forblir et stykke teknologi.

THEODOR W. ADORNO, MINIMA MORALIA (14. UTGAVE 2022 [1951]: 283)