Post bilde: Apple i speilet | © Shutterstock
Eller som vi har sagt i noen år, den svarte null, det balanserte føderale budsjettet.
Vi er bare i stand til å oppnå dette antatt velbalanserte budsjettet her i Tyskland fordi du ikke bare betaler for det med alle triks og triks som er tilgjengelige, men fremfor alt fordi du fortsatt kan få det halvveis gjort på bekostning av det faktiske og også eksistensielle statlige oppgaver .
Det virkelig interessante er at dette er et politisk kompromiss som støttes av alle relevante partier.
Sannsynligvis ville bare de hardbarkede sosialistene ofret dette selvbedraget til fordel for et enda større bedrag, nemlig sosialismen, som verken eksisterer i reelle eller ideelle termer; For å si det enda tydeligere, sosialisme er for politikken det som er kvadratisk sirkel for matematikk: en umulighet.
Man kunne faktisk stille spørsmålet hvordan det var mulig for nesten alle av oss å la oss blende av den svarte nullen, selv om jeg gjerne vil gå et skritt videre og prøve å gi et svar.
Grunnlaget for vår stat er folkets styre, og det burde derfor egentlig være ganske selvsagt at hvert medlem av vår stat har sjansen til å leve så komfortabelt som mulig, for ellers ville det neppe lønne seg å «herske» for den enkelte borger.
Det er derfor også «lov» at statlig velferd kompenserer for behovet til enhver borger uten egen skyld, eller i det minste lindrer det. Om så bare for rettferdighetens skyld, ville en borger som kom i problemer på grunn av egen skyld måtte fortsette å falle tilbake på omsorgen for religiøse eller humanistiske institusjoner eller mennesker.
For å kunne garantere denne statlige omsorgen, styrke de svakere borgerne blant oss og kompensere for uoverensstemmelser i borgernes formuessituasjon som samfunnet opplever som for store, er prinsippet om statlig omfordeling etablert.
Statlig omfordeling er derfor en politisk og sosial nødvendighet og er derfor generelt akseptert av alle innbyggere – også de rikeste blant oss.
Imidlertid må enhver statlig omfordeling også regler og grenser har, kjenner til og overholder dem. For første gang må det være eiendeler som kan omfordeles. Da må en omfordeling verken bli ren utnyttelse av innbyggerne eller tjene som et instrument for å bringe alle innbyggere på linje eller for å dominere dem. Til syvende og sist må enhver omfordeling være transparent, effektiv og også målrettet for innbyggerne, nemlig til fordel for innbyggerne.
Her i Tyskland har prinsippet om statlig omfordeling fått et eget liv senest siden 1970-tallet og har også sluppet unna kontroll fra staten og borgerne. Omfordeling har i mellomtiden mutert til et «apparat» som først og fremst tjener selvoppholdelsesdrift og som også sprer seg mer og mer inn i alle sosiale og politiske prosesser og områder.
Og så snart noen bare tar tak i dette eksisterende problemet, som har skjedd igjen og igjen de siste tiårene, f.eks. B. gjennom Helmut Schelsky, disse innbyggerne er anklaget for kjetteri fra alle kanter.
"I dag betyr solidaritet alltid veldig snart masseorganisasjon med sin støtte og administrasjonselite. Velferdsstaten som beskyttelse for sosialt vanskeligstilte blir veldig snart uventet en planlagt, byråkratisk vergestat og forblir det.»
Helmut Schelsky, Den uavhengige og den omsorgsfulle personen (1978: 18)
Selv forsøkene på å skape i det minste mer åpenhet i saken, som for eksempel gjennom Paul Kirchhof, som blant annet ønsker å oppnå mer åpenhet i skatter og avgifter, avvises og forpurres av flertallet.
I mellomtiden har statlig omfordeling for lengst skapt et apparat som ikke bare har kommet helt ut av kontroll, men som også i økende grad forpurrer sin egen intensjon: Det er ikke de svakere medborgerne som styrkes, men de som føler seg hjemme i dette apparatet. og manipulere det for deres egen fordel kunne.
En klar indikasjon på dette er at, til tross for den største omfordelingen som noen gang er oppnådd, ser mange medborgere seg selv på kanten av sin egen eksistens, og dessuten har rikdomsforskjellen i vårt samfunn i dag aldri vært så stor.
Et annet tegn på dette er at de beste i samfunnet vårt nesten ikke kan tro at deres prestasjoner virkelig er verdt og begynner derfor å stille spørsmål ved grunnlaget for samfunnet vårt.
I mellomtiden har apparatet blitt så omfattende og ugjennomsiktig, men også så kraftfullt, at det fortsetter å næres og mates av politikk, selv om dets faktiske nytte for staten og innbyggerne knapt er til å kjenne igjen.
I mellomtiden har det hele blitt så mye verre at politikerne trekker de nødvendige midlene fra den faktiske staten, som den sårt trenger for å kunne ivareta sine helt egne oppgaver: utdanning og infrastruktur er mer enn mangelfull, ekstern sikkerhet kan ikke lenger gjøre seg selv og interiøret kan kun sikres i begrenset grad.
Til gjengjeld stiller imidlertid politikerne stadig flere midler til disposisjon for omfordelingsapparatet uten engang å vite hva som faktisk vil skje med dem til slutt.
Og det er det jeg kaller det store selvbedraget, for hvert år feirer vi en svart null, uansett hva det koster – og åpenbart bare fordi vi alle ikke lenger vet om vi kunne klart oss uten at dette apparatet kan eller vil leve kl. alle.
Det er virkelig på tide at vi endelig løftet sløret, selv med fare for at vi alle ville være blakk for lenge siden – svart null eller ikke!
"Jo mer som gis, jo mindre vil folk jobbe for seg selv, og jo mindre de jobber, jo mer vil fattigdommen øke."
Leo Tolstoy, Help for the Starving (januar 1892)
