Hovedbilde: Detalj fra Albrecht Dürers Ridder, døden og djevelen (1513)
Som en overbevist europeer er det veldig vanskelig for meg å skrive denne artikkelen, men det blir også stadig vanskeligere å holde øynene lukket og rett og slett ignorere den siste utviklingen og virkningene deres.
Det var nok tegn på forhånd: bankkrise, økt migrasjon, global oppvarming – bare for å nevne de mest kjente. Men vi ignorerte dem alle og var veldig glade for å se at våre representanter gjorde alt for å holde oss sløve. For det var knapt noen av oss som faktisk ville klare oss uten neste Malle-besøk eller til og med den kommende binge på Oktoberfest.
Og hvis hintet med gjerdestolpen ikke er nok, må det være et varselskilt. Det begynte med det BREXIT, Storbritannias frivillige utmelding fra EU. Ikke bare skulle de ansvarlige politikerne endelig våkne opp her, men vi unionsborgere burde også ha akseptert vårt eget ansvar som suverene.
Det andre varseltegnet er nå COVID-19, som er en veldig smertefull påminnelse til oss alle om at, enten vi liker det eller ikke, lever vi alle på én planet og ingen kan virkelig isolere seg permanent.
Og skulle disse to advarselsskiltene ikke være nok til å enten først ødelegge EU og deretter umiddelbart etterpå hele vår sivilisasjon, eller hva man virkelig kan håpe, fører til slutt til at vi setter våre primære prosesser på baksiden for minst én gang og faktisk begynner å bli menneskelig, så kommer den tredje og siste advarselen: annekteringen av de baltiske statene av den russiske føderasjonen.
Dette tredje advarselsskiltet vil gjøre det klart for oss alle at Potemkin-landsbyer ikke er levebrød. Og med denne siste erkjennelsen vil vår vestlige verden synke i ruiner og med det selve den europeiske ideen.
Den europeiske ideen krystalliserte ut av de dårlige erfaringene folk har hatt de siste årtusenene og tilbyr ikke bare levedyktige løsninger for menneskelig interaksjon som helhet, men lovet også alle trygghet og velstand helt fra starten.
Og det var også grunnen til at så mange var begeistret for denne europeiske ideen og hvorfor hele land ble med i EU lykkelig og med vaiende flagg.
Ved å gjøre det glemte de fleste at for det første «sikkerhet og velstand for alle"og for det andre det jet gjøre noe for det, hvis ikke engang må gjøre det.
«Big deal» var opprettelsen av en europeisk føderal stat som var i stand til å ivareta alles interesser og skape sikkerhet og velstand for alle. Avtalen var ikke å opprette en "halvlevet konføderasjon" der kirsebærplukking av grupper, enn si enkeltpersoner, opphøyes til "statens grunn".
"Big deal" var også at denne europeiske føderale staten skulle tjene som et forbilde for resten av verden og bidra til å gjøre hele verden til et bedre sted å leve i, og til slutt garantere alle sikkerhet og velstand. Avtalen var ikke for at «ett Europa» igjen skulle heve seg over resten av verden, dra nytte av det og prøve å forsvare velstanden det genererte mot mer enn 90 % av verdens befolkning.
«Big deal» kan fungere, og det er derfor resten av verden har sett til Europa etter 1945, støttet det og håpet at suksessen som vokser frem i Europa snart vil ha en positiv effekt på seg selv.
Men det verden nå ser i Europa i det 21. århundre er det velkjente: små stater, egoisme, nasjonalisme, misunnelse, harme, sjåvinisme og til og med rasisme – som alle beviselig ikke er vellykkede modeller!
Mine kjære medborgere og unionsborgere, ingen har noen gang lovet oss at demokrati og føderalisme er lett, enn si at det er lett å leve i én verden.
Vi ble imidlertid forsikret om at hvis vi følger denne vanskelige og langvarige veien, vil vi ikke lenger måtte lide krig og vil derfor ha mer velstand enn våre besteforeldre gjorde før.
Det er gjennomførbart!
For å gjøre dette må vi imidlertid også så en europeisk føderalstat og ikke bare ønske å stadig høste.
"Du vil bli et menneske ... du vil bli en suksess."
Harold Pinter, Bursdagsfesten (1959)
"Hvis du ikke brydde deg om hva som skjedde med meg,
Pink Floyd Griser på vingen (del én)
Og jeg brydde meg ikke om deg,
vi sikksakk oss gjennom kjedsomheten og smerten,
Ser av og til opp gjennom regnet,
Lurer på hvem av skurkene som har skylden
Og ser etter griser på vingen.
Ingressen til traktaten om Den europeiske union (TEU) sier at underskriverne av traktaten er fast bestemt på å "ta prosessen med europeisk integrasjon som ble initiert med grunnleggelsen av Det europeiske fellesskap til et nytt nivå." Med denne erklæringen er EU-medlemmene forpliktet til å gjøre to ting: å fortsette den europeiske integrasjonsprosessen og å forme fremtiden (og ikke snu utviklingen) til EU. Det er interessant at for å beholde britene i unionen tilbød EU å unnta dem fra dette deklamatoriske målet før folkeavstemningen. For Storbritannia ville målet om videreutvikling av EU ikke lenger vært obligatorisk. Jeg trodde dette var et farlig forsøk på å holde britene. Ironisk nok burde landet som ikke trodde så mye om EU utover økonomi uttrykkelig unntas fra å være medansvar for den videre utviklingen av unionen? Brexit – ugunstig som det vil være over hele Europa – har reddet EU fra å finne ut hva som skjer når du har en offisielt godkjent bremsemann i samfunnet.
Men vil Storbritannias avgang frigjøre de resterende 27? Vil den europeiske integrasjonsprosessen nå kunne ta fart igjen? Vil for eksempel de som er igjen se koronakrisen som en mulighet til aktivt å forme EUs fremtid, eller vil de være fornøyd med status quo og forfølge sine nasjonale mål: Betal inn så lite som mulig; få så mye ut av det som mulig; og hvis innbyggerne er misfornøyde med en avgjørelse, skylde på Brussel?
I sitt bidrag til diskusjonen 24.4.2020. april 19 nevnte Heinrich Kümmerle tre menetekels – tre illevarslende advarsler for EUs fremtid: Brexit, Covid XNUMX og annekteringen av de baltiske statene av den russiske føderasjonen. Fra hans bidrag aner man misnøyen og også utålmodigheten til den overbeviste europeeren med unionens tilstand. Kümmerle fremkaller det gamle målet for Europa-unionen: opprettelsen av en europeisk føderal stat. Jeg deler hans misnøye med tingenes tilstand de siste årene – man kan snakke om en tilstand av europeisk selvtilfredshet.
Det er mange advarende røster overfor Brussel og fremfor alt overfor rådet for stats- og regjeringssjefer, som må ta de grunnleggende avgjørelsene for EU:
«Det må forhindres at medlemsstatene og regionene som er spesielt berørt av krisen faller på etterskudd, og at innbyggerne vender seg bort fra unionen i skuffelse.»
(Rudolf Stahl; professor ved Peking University HSBC Business School og
gjesteprofessor ved Europa-College i Brugge; Essay "Sannhetens øyeblikk"
i IPG – Internasjonal politikk og samfunn – 22.4.2020. april XNUMX)
Man kan legge til denne oppfordringen: Det må forhindres at unge mennesker i de medlemslandene som er spesielt berørt av krisen ikke lenger anser ideen om europeisk integrasjon som viktig.
Det ville ikke være fornuftig å forlate hele EU – uansett hvor ufullstendig og åpent for kritikk det måtte være – og starte på nytt fra bunnen av. Vi har ikke «ingenting» i Europa, vi må få det som «der» i bevegelse igjen. I tidligere Europa-diskusjoner har jeg noen ganger spurt: Hva haster mest? Hvor skal integreringsprosessen gjenopptas? Jo Leinen (MEP) har foreslått en ny konvensjon for å få en plattform for en ny Europa-diskusjon. Han ble motarbeidet at kontraktsendringer z.Zt. kunne ikke nås uansett - forslaget er et sted i filene.
EU kan gjøres mer transparent med svært små skritt. Hva ville skje hvis diskusjoner i rådet ble delvis offentlige? Innbyggerne ville da bedre kunne se hvem som står for hva i Europa.
Rådet har vedtatt et større hjelpeprogram for medlemsland i nød – for å støtte dagpenger, lån til medlemsland og lån til små og mellomstore bedrifter – EU viser at det også er et fellesskap basert på solidaritet. Gjenoppbyggingsfondet må fortsatt utformes av kommisjonen og deretter besluttes av rådet. Forliket skal skje via den europeiske stabilitetsmekanismen (ESM). Det bør huskes at selv om de fleste EUs medlemsland tilhører ESM som ble opprettet under finanskrisen, er den som en egen juridisk enhet institusjonelt uavhengig av EU, dvs. at verken kommisjonen eller EU-parlamentet er formelt involvert i ESM-beslutninger. Her ligger et av punktene som kan beskrives som det europeiske demokratiske underskuddet.
Ville det ikke vært mulig å opprette en «ekte» europeisk institusjon dersom gjenoppbyggingsfondet – European Marshall Plan – skulle utvides ytterligere? Dette kan være en av oppgavene for en europeisk finansminister.
I juli i år overtar Tyskland EUs rådsformannskap. Kansleren satte mål: «... at vi på slutten av det tyske presidentskapet vil ha mer Europa og et Europa som er bedre egnet for det 21. århundre enn hva tilfellet er i dag.» Mange overbeviste europeere, inkludert Heinrich Kümmerle og meg selv , håper veldig...