Innvandringslov

Post bilde: innvandrere | © Ajdin Kamber, Shutterstock

Jean-Jacques Rousseau skrev en bok om utdanning som fortsatt er verdt å lese i dag i 1762, nemlig "Émile ou de l'education". Den fremtidige statsborgeren i et land bør bli kjent med forskjellige selskaper i sin ungdom for til slutt å bestemme selv med hvilket selskap han inngår kontrakten og deretter som statsborger i dette landet også oppfylle sine forpliktelser.

Det er derfor fra første stund innlysende at det også eksisterer et naturlig avtaleforhold mellom den respektive stat og enhver borger som går utover et rent statsborgerforhold, som må ivaretas av begge sider for til syvende og sist å kunne beholde denne sammenhengen. som er fruktbart for begge sider, levende .

Historien har vist at det alltid er bedrifter som sier opp avtaleforholdet mellom staten og innbyggeren på eget initiativ; totalitære regimer, inkludert de av ekte sosialisme, kan tjene som gode eksempler her.

Men det er også oppsigelse av kontrakter fra borgernes side, som i beste fall fører til emigrasjon av de berørte borgere – i dag for det meste fra diktaturer eller islamske land. Negativt sett går de inn i en slags «intern migrasjon» og danner ofte et lag av det sosialt foraktede, som i dag omtales som et parallellsamfunn.

På denne måten vil mennesker som ikke kan trives i opprinnelseslandene eller som ikke har noen form for livsopphold der fortsette å prøve å etablere seg i andre samfunn.

Det grunnleggende kravet bør være at den potensielle nye borgeren ikke bare er villig til å "signere" den sosiale kontrakten til sitt nye hjemland, men også å oppfylle den.

Det er også verdt å merke seg at vårt nåværende samfunn, som ikke har vært i stand til å reprodusere seg selv på lang tid, er helt avhengig av nye borgere.

Vi liker å påstå at vi ikke bare er «dikternes og tenkernes land», men også et åpent og høyteknologisk samfunn.

Vi måtte manifestere dette selvbildet, som åpenbart ikke deles helt av utenforstående, i en tilsvarende og også forlengst immigrasjonslov, så å si i en preambel, slik at potensielle innvandrere på forhånd vet hvilket samfunn de kommer inn i og hvilken kontrakt de har med seg fullfører andre deler av befolkningen.

I tillegg er det også viktig å formulere minimumskrav som en ny statsborger må oppfylle før han i det hele tatt kan immigrere til vår union eller vårt land. I tillegg til disse minstekravene må det defineres ytterligere mål som en ny innbygger skal nå over en viss tid. Det er fornuftig her å eksplisitt sette disse målene for alle andre mennesker som bor i vårt land og å håndheve dem gjennom statlig initierte tiltak; livslang læring kan være ett av disse målene.

I et nøtteskall trenger vi en bedriftsidentitet – en modell som alle kan bruke for å innrette seg og finne veien rundt.

Hvis vi ikke skaper denne felles modellen snart, og hvis vi ikke engang kan bli enige om den europeiske ideen eller det åpne samfunnet, vil det utvikles ytterligere parallellsamfunn med oss ​​som bare har én ting til felles, nemlig at de alle får drypper fra en og samme — lenge overveldet — tilstandshenging. Og det vil uunngåelig ende i en borgerkrig eller en liten krig; det er mange aktuelle eksempler.