Middel

Europa er ikke en øy

Post bilde: Middelhavet | © 8926 på Pixabay

Egentlig et faktum som overraskende ofte blir tvilt på av mange av dagens medborgere. Hvorfor det er slik og hvilke konsekvenser man bør trekke av dette er temaet for denne artikkelen. Noen av argumentene jeg kom med er allerede kommet med i tidligere innlegg, som f.eks tanker om migrasjon (2019) migrasjonsbevegelser (2015) eller også Middelhavsdrama (2015) oppført. Årsakene til alle disse utfordringene, som virker for store for oss i dag, er like gamle som selve menneskehetens historie og var derfor allerede et tema i et av mine første bidrag til Integrasjon (2005) og bestemmer sannsynligvis flertallet av mine videre tanker på denne nettsiden.

Migrasjon er en del av mennesket som egoisme, nysgjerrighet eller appetitt; uten migrasjon ville vi ikke eksistert i dag. Migrasjon skjer alltid, og folk flest merker det nesten ikke på grunn av vår begrensede levetid og selektive oppfatning.

Vi mennesker har alltid migrert, noen ganger saktere eller litt raskere, til regioner som vi forventer mer av oss selv. De siste tusen årene har vi også, og uunngåelig i dag, møtt andre mennesker som allerede bor lokalt.

At dette ikke alltid er til fordel for menneskene som opprinnelig bodde der, kan rapporteres av de såkalte «innfødte» fra Amerika eller Australia, hvis forfedre var ofre for de sterkestes lov, og som fortsatt er ofre i dag. Dette faktum kan vanskelig benektes og fortjener et eget innlegg. Det er viktig for oss å erkjenne at vi «europeere» har undertrykt, dominert eller utnyttet andre mennesker i århundrer.

Et annet faktum er at dens fornektelse vil være en "dødsdom" for oss alle, nemlig at vi "europeere" nå utgjør knapt 30 % av det som før var godt 5 % av verdens befolkning, hvorved migrasjonsbevegelsen mot Europa de siste tiårene er allerede tatt i betraktning.

Fornektelsen av det faktum at vi europeere, slik vi fortsatt eksisterer i dag, er en foreldet modell hjelper bare de som ikke lenger vil leve til å se denne slutten og som levde sin egen eksistens til slutten av sin egen eksistens i henhold til mottoet "Etter at meg levde syndfloden har» (1). Det er nettopp disse medborgerne som ikke fortjener slik «omsorg», noe som også kulminerer i påstanden om at Europa er en øy som også bare dreier seg om disse menneskene selv.

Begynnelsen på slutten av det gamle Europa kan knyttes til to begivenheter. På den ene siden i den videre og kontinuerlige utvandringen av europeere til områder som lover dem mer, og på den andre siden i situasjonen med gjensidig "blødningstørr" forårsaket av oss europeere, som sørget for fra 1914 til 1945 at alle europeiske folk var så svekkede dukket opp fra disse krigene og spiller fremover bare en mindre rolle i verdenshistorien.

Siden den gang har det også vært tydelig at vi «gamle europeere» blir færre og færre, og senest siden 1970-tallet har det vært et faktum at fødselsraten langt fra er tilstrekkelig til å forsørge våre opprinnelige folk slik vi kjenner dem fra det 19. og 20. århundre XNUMX. århundre for å holde i live. Man må nå også anta at denne situasjonen er irreversibel, dvs. irreversibel.

På den måten skapte vi imidlertid et «vakuum» som som kjent gjør at andre presser hardere på, spesielt siden dette er områder som fortsatt er blant de mest attraktive i vår verden.

I tillegg har vi, senest på 1950-tallet, tiltrukket flere og flere mennesker, først fra utkanten av Europa og nå fra hele verden, for å opprettholde vår produksjon og vår levestandard, samt å sikre våre pensjoner og omsorgsbehov i alderdommen.

Problemet her er ikke den uunngåelige tilstrømningen av mennesker fra andre områder til vårt hjemland, men måten vi håndterer migrasjon, integrering, assimilering eller til og med inkludering på.

For å vekke selv den siste egomanen ut av drømmene, er det ikke noe gjerde, mur eller grøft som kan hindre folk i å plukke kirsebærene i naboens hage. Dessuten vil 5 % av verdens befolkning ikke kunne stoppe resten, selv ved våpen, fra å flytte til områder de anser som mer attraktive enn sine egne opprinnelsesregioner.

Det eneste som ville hjelpe er å gjøre hjemlandet vårt så lite attraktivt at ingen vil komme lenger, noe som betyr at vi da alle "gjør det over" selv, hvor enn det er. Og til slutt kom det andre mennesker som ville gripe muligheten og realisere sine egne drømmer i vårt tidligere hjem.

Så vi må alle erkjenne at når verden går videre, med eller uten oss, vil folk fortsette å flytte til områder som virker mer attraktive for dem.

Det er derfor vi må huske at vi mellom 1944 og 1947 la grunnlaget for hvordan vi kan og må håndtere disse omstendighetene, for til slutt å skape en verden for oss selv som fortsatt er verdt å leve i og som vi en dag ikke vil være i vil lede skjebnen som vi har skjenket andre mennesker, for eksempel i Amerika og Australia.

Derfor må vi også huske traktatene som vi har spilt en stor rolle i å diktere til verden, som ikke bare er utformet for å sikre overlevelse for alle, men også for å sikre velstand for i det minste de fleste av oss; inkludert Verdenserklæringen om menneskerettigheter (1948) og europeiske grunnleggende rettigheter for mindre enn 10 % av verdens befolkning (2009).

Med NATO-traktaten (1949) var vi europeere i stand til å redde oss fra den fiendtlige maktovertakelsen av sovjeterne, som ville ha gjort oss alle til bare arbeidsslaver, og som ytterligere sikrer at vi europeere ikke domineres av dagens og fremtidige verdensmakter.

Med Roma-traktaten (1957) ble vi europeere enige om at vi på den ene siden Europeisk integrasjon å sikre vårt folks overlevelse i ordets rette forstand gjennom samarbeid og effektivitetsgevinster, og på den annen side ved å gi ansvarlig støtte til Afrika – og også andre deler av verden – ved å styrke dem lokalt, og til slutt hindre dem i å migrere ukontrollert til Europa.

Med signeringen av traktatene ble alle underskrivere enige om at Europa vil lykkes i å komme seg etter de nasjonalistiske katastrofene og vil fortsette å opprettholde sin plass i verden, men denne gangen som en likeverdig partner. I tillegg var underskriverne sikre på at vi kan sikre en plass for hvert folk i en felles verden og at den fremtidige europeiske forbundsstaten også vil være i stand til å kontrollere og koordinere større migrasjonsbevegelser.

Dessverre, i motsetning til alle forventninger i Europa, har nasjonalistene seiret igjen etter de første suksessene med europeisk integrasjon og har sørget for at ikke bare europeisk forening bremses ned og allerede er under revidering, men også at støtte til utviklingen av andre regioner i verden er redusert til det absolutt nødvendige er redusert.

Som et resultat øker «migrasjonspresset» mot Europa, og Europas muligheter til å reagere på dette sammen er ikke skapt. Dette fører til dagens situasjon igjen, og senest om noen år vil vi ikke lenger kunne kontrollere den. Da er vi europeere i det minste en del av problemet og andre vil kontrollere formuen vår i fremtiden. Det er tvilsomt om de da vil gi oss det vi alltid har nektet dem.

Det er feil å klamre seg til myten om «Øya i Europa» og innbyggernes overlegenhet.

Det som er katastrofalt for oss alle er at politikere overdriver denne myten til en enkelt løgn og lover befolkningen at de gjennom grensestenginger, skytepålegg og deportasjoner vil kunne bevare sine elskede land, land som faktisk for lengst har sluttet å eksisterer og som bare, når det drypper fra EU og Verdensbanken, skal holdes i live.

Det er riktig at vi motvirker situasjonen, som nå blir stadig mer akutt, ved å begynne å overholde traktater og avtaler, endelig skape forbundsstaten Europa, selv om vi må klare oss uten enkeltland foreløpig.

Og fordi verden i mellomtiden har gått videre i godt 70 år, og nasjonalistene dermed ytterligere har økt skadene på våre europeiske folk, må vi adlyde den fremvoksende «nødsituasjonen» som vi gjorde tilbake i 1945 og ta initiativet igjen, og ganske logisk hvordan også konsekvent sette ytterligere mål:

  • Marokko må få signal om å være med
  • Tyrkia må være sikret tiltredelse på helt spesielle vilkår,
  • Magreb og også Midtøsten må gis tiltredelsesutsikter.

På denne måten pasifiserer vi disse regionene, sikrer våre nåværende motsatte kyster i sør, reduserer migrasjonspresset og kan bedre kontrollere den nødvendige migrasjonen til Europa igjen.

På denne måten legger vi også forholdene til rette for å få Europa tilbake til en størrelse som med rundt 10 % av verdens befolkning da også vil ha et langsiktig perspektiv som en selvstendig enhet med egne verdier og ideer. Ellers vil vårt Europa oppløses i generell velvilje og fremtidige europeere vil se tilbake på oss slik vi ser tilbake på de gamle grekerne i dag.


(1) Denne uttalelsen er fra Madame de Pompadour, som sa følgende etter slaget ved Roßbach:

"Apres nous le deluge."

Madame de Pompadour (5. november 1757)

"Tout est dit, et l'on vient trop tard depuis plus de sept mille ans qu'il ya des hommes qui pensent."

Jean de La Bruyere, Des Ouvrages de l'Esprit

Skriv en kommentar

E-postadressen din blir ikke publisert.