Innleggsfoto: Heilbronn 1945 | Opptak av de amerikanske væpnede styrker | Skannet av Uwe Jacobi
Da de europeiske føderalistene ble gjenforent etter rundt 17 år med separasjon, hvor de hadde forsøkt å forene Europa enten som en "overnasjonal bevegelse av europeiske føderalister" (sMEF) eller som "Aktion Europäischer Federalisten" (AEF) til en enkelt forening i 1973, de ble enige om tre grunnleggere av den føderale ideen og ni grunnleggende dokumenter.
Mindre kjent er det faktum at de også den dagen endret navnet på organisasjonen på europeisk nivå fra "European Union of Federalists" (UEF på fransk) til organisasjonens navn "Union of European Federalists" (fortsatt samme forkortelse, men nå gyldig for alle språk).
Forresten, «De unge europeiske føderalistene» (JEF på tysk) ble gjenforent i 1972, og det er nok derfor de beholder denne datoen som datoen for sin egen stiftelse, som imidlertid faktisk fant sted den 28.th mai 1949 i Sankt Goar, Tyskland ("Juventus").
Gjenforeningskongressen fra 13. aprilth til 15th 1973 i Brussel, som møttes under mottoet "The United European Federalists Fight for European Democracy", fastslo at de europeiske føderalistene er inspirert av Immanuel Kant, Alexander Hamilton og Pierre Joseph Proudhon, og har allerede listet opp de vanlige grunnleggende dokumentene presentert i denne artikkelen i fortalen til de nye vedtektene.
Det faktum at Immanuel Kant og Alexander Hamilton er ledere av føderalistisk tankegang, er fortsatt ubestridt i dag. I 1795 la førstnevnte grunnlaget med sitt filosofiske utkast til evig fred for alle føderalister. Alexander Hamilton, en av grunnleggerne av USA og forfatter av 51 av totalt 85 artikler i Federalist Papers (1788), la i hovedsak grunnlaget for moderne, representativt demokrati. Pierre Joseph Proudhon er oppført som tredje fordi han anses å være kilden til ideen om kommunalisme (sannsynligvis bedre kjent som integral federalism), som allerede i 1947 ble sett på av flertallet som synet på føderalisme som egentlig burde etterstrebes. Proudhon er fortsatt generelt kjent i dag for sin provoserende uttalelse "Eiendom er tyveri", som kommer fra hans verk "Qu'est ce que la propriété? Vår forskning på prinsippet om dine rettigheter og din regjering." (1840).
De ni grunnlagene for føderalisme navngitt av de europeiske føderalistene er retningslinjene til "Federal Union" (1939); den "Veiledende prinsipper for et nytt Europa” fra Europa-Union Sveits (februar 1940); den "Ventotene-manifestet” (juli 1941); den "Genève-erklæringer” av de europeiske motstandskjemperne (mai 1944); den "Hertenstein-program” (september 1946); den "Erklæring" fra den første UEF-kongressen i Montreux (august 1947); den "Politisk resolusjon" av den første kongressen til EUROPA-UNION Tyskland (mai 1949); den "Føderalt charter" vedtatt av den andre UEF-kongressen i Montreux (april 1964); og det historiske"Prinsipperklæring” vedtatt på Nancy-kongressen til sMEF i april 1972.
I mellomtiden har det gått flere år, og jeg personlig anser følgende dokumenter som bemerkelsesverdige og like viktige: den "politiske erklæringen" fra UEFs foreningskongress, som ble fastsatt 15. aprilth 1973; EUROPA UNION Tysklands "Tolv avhandlinger for Europa" (14. aprilth 1964); den "Kiel Program for Europe» av EUROPA-UNION (Juni 27th 1978); det er"Charter for europeisk identitet" (28. oktoberth 1995); og "Charter of Fundamental Rights" fra Den europeiske union seg selv (1. desemberst 2009).
Med disse 14 dokumentene som er listet opp her, har man en omfattende oversikt ikke bare over europeisk føderalisme, men også over føderalisme som helhet. Denne forskjellen er gjort siden verdensfederalistene skiller seg fra de europeiske føderalistene bare ved at verdensfederalistene har ønsket å oppnå en verdensunion gjennom et verdensparlament allerede i 1947 (konstitusjonalister), mens de europeiske føderalistene i 1947 bestemte seg for først å opprette en fri Europa, da inkludert resten av Europa, som da ville ha fungert som en blåkopi for andre verdensregioner og en senere verdensunion. Du finner alle disse dokumentene online som vedlegg til boken "Europa er for alle!" (2020)
Helt fra begynnelsen differensierte de europeiske føderalistene seg i to tråder: konstitusjonalister og funksjonalister. Førstnevnte ønsket å opprette den europeiske føderale staten gjennom et Europaparlament – Altiero Spinelli tilnærming – mens sistnevnte fremmet sammenveksten av medlemslandene gjennom felles institusjoner – den Jean Monnet nærme seg. Ovennevnte splittelse i to føderalistiske organisasjoner skjedde siden Det europeiske økonomiske fellesskapet trådte i kraft, og gjenspeiler forskjellen mellom disse politiske visjonene: de italienske føderalistene valgte den konstitusjonelle handlingsmetoden mens de tyske og nederlandske føderalistene valgte funksjonalismen.
Kommunalismen, som førte til den dypeste endringen i europeiske strukturer, dukket opp, i det minste etter min mening, ut av strømningene til Ordre Nouveau (Frankrike) og aksepten av det kristne subsidiaritetsprinsippet, og tilbyr derfor fortsatt i dag den eneste bærekraftige føderale løsningen for nåværende og fremtidige samfunn, som flertallet av den europeiske føderalisten allerede var overbevist om i 1947.
Derfor bør konstitusjonalister og funksjonalister fortsatt betrakte seg selv som kommunalister. For å støtte denne oppfatningen, anbefaler jeg på det sterkeste Michael Wolffsohnsin bok «Towards World Peace – A Political Draft» (2015).
Den største utfordringen til den kommunalistiske ideen er kort fortalt følgende: De som har gjort seg komfortable i dagens og for det meste utdaterte strukturer er imot en føderal omstrukturering fra bunnen og opp, med utgangspunkt i kommunene, på tvers av regionene til en føderal stat. Dermed har de fra begynnelsen, sammen med nasjonalister og sentralister, satt en brems for enhver videre føderal utvikling og bidratt til at Europas forente stater så vel som en fremtidig verdensunion - som er lik evig fred. - er fortsatt en drøm for mange.
Videre vil jeg understreke at den europeiske ideen absolutt ikke er forenlig med den pan-europeiske ideen, og dermed er europeiske føderalister utvilsomt ikke "superstatseuropeere", som fortsatt er nasjonalister (Kemal Dervis omdøpte pan-europeerne som sådan i en tale i Stuttgart i 2005). Den institusjonelle modellen som fremmes av «superstat-europeerne» er, etter mitt syn, «europeisk nasjonalisme». Egentlig er «europeisk nasjonalisme»s særpreg utvidelsen av modellen for nasjonalstatens sentraliserte og udelelige modell til europeisk nivå, med andre ord en europeisk nasjonalstat. Mens de europeiske føderalistene ikke bare er overbevist om verdensunionen, som tydelig fremgår av UEFs motto: «Et forent Europa i en forent verden», men også i en ren føderalistisk tilnærming manifestert i mottoet til Den europeiske union: «United in Mangfold".
Andrew Duff argumenterer i sin bok «On Governing Europe – A Federal Experiment» (2018) at de europeiske føderalistene er sterkest i de landene som viste en vesentlig motstand under andre verdenskrig. Derfor har den europeiske ideen ingen forankring i Storbritannia i det hele tatt; reliktene til Federal Union fungerer som unntaket. Og det er derfor britene går inn for en europeisk konføderasjon. Mens i Frankrike er det tidligere Vichy-regimet fortsatt innflytelsesrikt, noe som får UEF-ånden til å forsvinne og holder ideen om et «fedrelandenes Europa» som gunstig. Dette forklarer også hvorfor UEF-ånden stort sett er synlig og aktiv i Italia.
Men hvorfor ikke i Tyskland? Dette er forårsaket av UEFs fødselsdefekt som materialiserte seg ved at UEF tvang UEF-medlemmene i Tyskland i 1947 til å slå seg sammen med ikke-føderalister og "superstat-europeere" for å bli en akseptert UEF-seksjon med egennavnet EUROPA-UNION Germany, som skjedde endelig 20. novemberth 1947. UEF-representanten for Tyskland, Ernst von Schenk, hadde gjentatte ganger tidligere signalisert at bare én felles tysk organisasjon kunne bli en UEF-seksjon.
I dag antar mange at dette førte til at EUROPA-UNION ble den største UEF-seksjonen, men medlemstallene viser annerledes. Gjennom alle årene holdt disse tallene seg på samme nivå som før tvangssammenslåingen. Bare i EUROPA-UNIONs organisasjonsstyrer forgifter «superstat-europeerne» sakte men jevnt UEF-ånden i Tyskland, interessant nok støttet av noen østerrikske føderalister, der den pan-europeiske ideen ble skapt i 1923.
Det er grunnen til at selv styremedlemmer i EUROPA-UNION prøver å slette, for eksempel, "Twelve Theses for Europe" (1964), avvise et opprinnelig planlagt medlemskap av EUROPA-UNION i World Federalist Movement (WFM), eller til og med avvise nye UEF-vedtak, som å fremme de transnasjonale listene.
Enda verre, over hele Europa lukker "superstatseuropeere" sine rekker i og utenfor UEF, og bruker ikke bare den europeiske bevegelsens nettverk for å promotere den europeiske superstaten - noen kan til og med kalle det IV. Reich. Som "Menetekel" kan du ta "introniseringen" av den siste presidenten i EU-kommisjonen eller motviljen til å involvere parlamenter og det sivile samfunn i viktige beslutninger om Europas fremtid.
Mens på den andre siden, UEF – og dette rundt 50 år etter gjenforeningen og rundt 75 år etter grunnleggelsen – fortsatt består av konføderalister, «superstatseuropeere», verdens- og europeiske føderalister, og diskuterer interne prosedyrer. Det vanligste av alt er bare at UEFs opprinnelse ikke er kjent av de fleste av medlemmene og heller ikke grunnlagsdokumentene.
Jeg er overbevist om at denne kunnskapen ikke bare vil lette UEFs interne kommunikasjon, men også populariteten og aksepten i våre europeiske samfunn, der UEF bør bli hovedaktøren og formidleren for balanse mellom interesser i de europeiske samfunnene, samtidig som det insisterer sterkt på realisering av den europeiske ideen. Den europeiske ideen er den eneste måten å skape Europas forente stater – og varig verdensfred!
Jeg skrev dette innlegget 2. januar 2021 for Federalistisk debatt skrevet der den dukket opp i første utgave mars 2021.
Innlegget er basert på et blogginnlegg som jeg publiserte 4. juni 2020 under tittelen "Ni pluss fem' publisert på bloggen min, og på hvilken Luis Levi, redaktør for Federalist Debate.
«Å kjenne historien, engasjere seg i den og tenke på den er ikke annerledes enn å se på deg selv i et vakkert, polert speil, eller på noen andre som står foran det. Historie er ikke noe annet enn å gjenkjenne livet, vandringene og handlingene til menneskene som levde lenge før oss. Mang en person tenker ikke lenger enn at det gjelder seg selv og sitt liv, går videre som urimelig storfe som også lever for seg selv. Men tingene fra fortiden minner og oppfordrer oss alle til å se til menneskene som levde som våre forfedre for mange år siden, å observere deres gjerninger og ta hensyn til deres gjerninger. Ja, å kjenne historien er ingenting annet enn å vite hvordan verden fungerer.»
Franciscus Lubecus, "Chronicle and Anales of the prisable city of Göttingen" (1570 - 1595)
