Post bilde: lightbulb | © Bilde av Colin Behrens fra Pixabay
Egentlig ville jeg ikke skrive mer om dette emnet. Men krigen i Europa, som uten tvil er en hybrid verdenskrig – min mening (!) – plager meg rett og slett og får meg nå til å registrere noen få egne tanker i et blogginnlegg. Disse er verken strukturert eller forberedt for et blogginnlegg; Jeg skriver bare sorgen fra brystet mitt her. Utløseren for dette var en artikkel av Ivo H. Daalder og James Goldvulture i Foreign Affairs av 9. januar 2023 med tittelen: Den lange krigen i Ukraina – Vesten må planlegge for en langvarig konflikt med Russland.
Vi fører fortsatt kriger i dag, som i forrige årtusen, på grunn av vår egen feil, og jeg holder vår profesjonelle politikk og våre våpenprodusenter og -forhandlere ansvarlige for dette. Akkurat som jeg klandrer dem for den russiske føderasjonens invasjon av Ukraina. I hvert fall fra et militært synspunkt – hvis man hadde lyttet til ansvarlige militærfolk – ville ikke denne nåværende krigen eksistert; dessverre i dette tilfellet gjelder fortsatt politikkens forrang her, og man må ærlig innrømme at kriger alltid lages av (profesjonell) politikk. Selv om profesjonelle politikere som startet kriger skulle ha tjenestegjort (se: GröFaZ), betyr ikke det at militæret startet krigen. Militæret må vanligvis føre disse krigene, men er til syvende og sist alltid ansvarlig for dem. Karrierepolitikk signerer senere fredsavtalene og kan feires igjen. Og foruten profesjonell politikk er det våpenprodusentene og -handlerne som utnytter kriger – jeg vet ikke om noen soldat som noen gang har vunnet i en krig, bortsett fra kanskje av erfaring.
Senest på 1980-tallet var det klart for alle involverte at kriger, som for øvrig ikke har eksistert eller ikke burde eksistert siden 1945, skulle føres på en helt annen måte, om i det hele tatt. Med det mener jeg ikke "Massive Retaliation" avskrekkingsstrategien, som allerede var utdatert på den tiden, men mer moderne og moderne krigføringsteknikker, som omfattende automatisering og robotisering av kamp, som fortsatt er så fiendtlig til tysk politikk i dag. . Allerede da ble vi profesjonelle soldater presentert for konsepter om hvordan moderne krigføring skulle se ut i fremtiden.
Bort fra levéen i massevis mot en omfattende profesjonalisering av de væpnede styrkene, som dessuten kun utplasseres på multinasjonal basis og i det minste med samtykke eller på vegne av FN. Slagmarkens tomhet ble feiret til det maksimale, med bare noen få offiserer støttet av roboter og andre moderne våpensystemer som ga fremtidige kriger et helt annet ansikt.
Men vitenskapen og militæret hadde regnet uten industri og profesjonell politikk, akkurat som sistnevnte tidligere hadde avskaffet kriger som helhet «fullstendig uvitende» og nå prøvde å få dem sosialt akseptable igjen. Kriger brukes fortsatt i dag for å distrahere fra de ansvarlige profesjonelle politikernes fullstendige inkompetanse eller til og med kriminelle innspill – tilsvarende eksempler kan finnes i overflod de siste tiårene. Grunnårsaken var imidlertid og er fortsatt at «forsvarspolitikk» er den enkleste måten å sjonglere med billioner av skattekroner uten å bli holdt ansvarlig – det såkalte militærindustrielle komplekset kan nevnes som et eksempel på denne oppførselen.
Og så ikke bare i den russiske føderasjonen - som vi nå kan oppleve - ble "forsvarsindustrien" utvidet i en slik grad at karrierepolitikere og "entreprenører" ganske enkelt ble veldig rike. Også i den vestlige verden ble billioner av skattebetalernes penger underslått og oppbevart i Potemkin-landsbyer på bekostning av de væpnede styrkene, alltid med det poeng at dette var i økonomiens og samfunnets interesse. Så snart noen borgere stilte spørsmål ved denne oppførselen, ble det påpekt at man ikke kunne sette sikkerheten til våre land i fare, enn si ønske om å gjøre det.
Akkurat nå i Ukraina er vi nok en gang vitne til at fremskritt og moderne teknologi ikke kan ignoreres, og vi - selv de mest militære uerfarne - kan alle gjette hvordan fremtidige kriger vil bli. I tillegg opplever vi på førstehånd i alle media hvordan deres egne borgere og frivillige fra andre land blir rett og slett brent, noen ganger bare for å dekke over kriminelle aktiviteter eller for å kompensere for tiårenes utelatelser.
I tillegg er det krigføring på begge sider som ser ut til å ikke kjenne morgendagen og konseptet "masse i stedet for klasse", som har sviktet senest siden Vietnam, tar det nå til et nytt høydepunkt. Vi opplever ammunisjonsforbruk som ingen enkelt stat lenger har råd til, og det må få deg til å sette deg opp og legge merke til at Ukraina alene bruker opp flere granater i løpet av en uke enn til og med USA kan produsere på en måned.
Men hvis du nå tror at dette er klimakset av det hele, så tar du alvorlig feil, for vi får også vite at den tyske våpenindustrien – i likhet med det som er vanlig i Bundeswehr – leverer overprisede våpensystemer som da ikke tjener deres formål fordi vår våpenindustri tradisjonelt bare selges fantastiske luftslott. Svært oppdatert er informasjonen om at Ukraina har mottatt det tyske IRIS-T-systemet, som for øvrig nå binder opp enorme ressurser i Ukraina, men dette systemet kan avfyre et skudd «bare én gang hvert skuddår» pga. mangelen på nødvendige missiler.
Enda verre er vi allerede vitne til en overføring av kunnskap og teknologi i Ukraina som knapt er tiltenkt eller regulert og som vil gjøre oss alle stor skade generelt, spesielt den vestlige verden, i fremtiden. Og dette viser også nok en gang at det var en stor feil å konvertere vår tidligere faktisk fungerende våpenindustri til rene våpenhandlerorganisasjoner, sannsynligvis rett og slett på grunn av enkeltpersoners kortsiktige profittstrebelse. Den resulterende dårlige samvittigheten ble forøvrig roet av våpeneksportlover, som bare gjorde at industrien kunne unngå dem igjen gjennom korrupsjonsbetalinger, som igjen representerer en vinn-vinn-situasjon for både industri og politikk.
Hver krig må avsluttes så snart som mulig, men dessverre ikke denne i Ukraina! For dette er «bare» et enkelt krigsteater, nemlig en verdenskrig som sakte men sikkert utspiller seg. Og hvis vi ønsker å vinne denne, må vi fortsette å «brenne» ukrainere og russere til den russiske føderasjonen går i oppløsning med glede, og svekker våre ideologiske motstandere nok til å gjøre dem klare til å returnere til forhandlingsbordet.
Denne forhåpentligvis oppnådde pausen i kampene vil i det minste bli brukt av den andre siden til å faktisk gjøre sine egne væpnede styrker skikket for fremtiden. Og vi vil også gjøre det lurt å huske de opprinnelige oppgavene til de væpnede styrkene og bevæpningen og også å sikre at fremtidige kriger ikke krever meningsløse ofringer fra folkemasser for å få til en "avgjørelse på slagmarken".
Selvfølgelig ville det vært mye bedre for alle om vi hadde ansvarlige politikere, som de etter slutten av andre verdenskrig, som ser sin oppgave i å avskaffe selve krigen og utvikle modeller for hvordan interessekonflikter kan løses uten bruk av makt av våpen — en moderne form av FN ville gi den passende plattformen for dette. Men vi mangler de nødvendige politikerne, og vi får dem bare hvis vi setter alle våre demokratier i orden igjen – utdanning, moral og ansvar bør bli akseptabelt igjen!
Og alle som nå tror at vi tyskere nok en gang vil slippe unna med det uten tvil, vil ta feil, for selv om alt gikk i vår favør, ville noen måtte betale regningen og denne krigen vil koste verden billioner av euro. Og russerne, akkurat som oss tyskere etter andre verdenskrig, vil ikke være i stand til å betale disse kostnadene, ukrainerne vil heller ikke ha noe igjen, amerikanerne betaler allerede mer enn de kan, vi har knapt råd til kineserne Ask for cash og derfor vil en stor del av regningen bli overlatt til oss — dette er bare en grunn til, i tillegg til konsekvensene av klimaendringer og kostnadene ved en «sosialpolitikk» som har gått helt ut av kontroll, hvorfor barnebarna våre kl. de siste må bake mye mindre rundstykker.
Derfor vil det være en god idé å tenke på det nå – ikke hvem som skal finansiere den kommende Mallorca-ferien for våre «ytelsespensjonister», men heller – hvordan vi kan holde vårt økonomiske system i live som helhet. Jeg tror en 100 % skatt på fortjeneste fra våpen og ammunisjon ville vært en ganske god start.
leseanbefaling
En artikkel av følger med mitt spontant skrevne blogginnlegg Matthew Gebauer og Konstantin av Hammerstein fra Spiegel 3/2023 om temaet "Et vendepunkt i Bundeswehr: Heerjemine - hvor dårlige troppene egentlig er" ganske bra. Denne artikkelen ble også publisert online på S+ 13. januar 2023.
Hvis vi kanskje vil endre noe til det bedre, så må vi ikke bare bringe de siste ansvarlige statsrådene for retten, men også ansvarlige MdB og i det minste sikte dem for landssvik. Flere siktelser vil garantert følge etter hvert som etterforskningen skrider frem.
