Er det en "gul fare"?

5
(2)

Post bilde: drage | © Pixabay

Utsagnet gjelder fortsatt i dag Albert Einsteinat «nasjonalisme [er] en barnesykdom, menneskehetens meslinger, for å si det sånn.» Etter alle disse årene, selv etter to verdenskriger og utallige dødsfall, har menneskeheten ikke klart å utrydde den dødeligste av sykdommer.

Selv i Tyskland kan du fortsatt få godt 20 % av stemmene med en enkelt «Sieg Heil». Alle nasjonalister har én ting til felles: de antar – uavhengig av om de kan lese, skrive eller bare beherske morsmålet på en god måte – at de er bedre enn resten av verden rett og slett på grunn av deres fødsel. Det er derfor de tror at de jobber mest, hardest og best, er de mest intelligente vesenene på Guds jord og at alt derfor skyldes dem først; resten av menneskeheten er menneskelig søppel. Det er grunnen til at nasjonalisme alltid føder imperialisme, til og med til ønsket om verdensherredømme.

Den umptende bølgen av nasjonalisme ruller nå over planeten vår og har nådd de mest folkerike landene, inkludert fremfor alt Folkerepublikken Kina under dens leder Xi Jinping. Han plasserer seg helt i tradisjonen til de største kjente nasjonalistene og ønsker å gjøre Kina til den største, om ikke den eneste, verdensmakten. Dermed bryter han med en gammel kinesisk tradisjon som fortsatt nøyde seg med å være Midtriket og lot «periferien» fortsette å leve selvstendig.

De første konsekvensene av denne kinesiske nasjonalismen kan sees godt inne i Kina, hvor minoriteter blir stadig mer konsentrert, om ikke redusert; disse tiltakene som kan observeres skyldes ikke utelukkende totalitarisme, som vil gå uforbeholdent frem mot alle regimekritikere.

Kina har imidlertid lært av forsøkene til andre nasjonalister og har gjort leksene sine. Du vil ikke oppnå alt på en gang, du legger heller ikke alt på ett kort, men legger ut på en «lang marsj» igjen og tar det ikke med ro. Etter å ha oppnådd autonomi, prøver folk nå å oppnå selvforsyning og tillater seg også de første maktkravene som en fremtidig hegemon, fordi nasjonalisme aldri kan skjules lenge. Og derfor er målene offisielt satt og blir også gjerne gjort kjent for den interesserte offentligheten: inkludert å erstatte USA som den første økonomiske og militære makten, sikre alle verdens ressurser og kontrollere alle transportruter, samt dominans i verdensrommet.

Nasjonalisme liker også å kombineres med stormannsgalskap og så videre Xi Jinping ikke bare avsto fra å ønske å løse Taiwan-spørsmålet utelukkende fredelig, men satte også fatalt en bindende frist for det – nemlig innenfor hans egen regjeringstid. Siden kineserne er motvillige til å tape ansikt, må vi nå anta at dette ikke bare er ren retorikk eller bare enda et kinesisk forsøk på trusler. I tillegg må vi anta at taiwaneserne neppe vil kunne overtales tilbake til riket med fredelige midler, hovedsakelig pga. Xi Jinping gjør det umiskjennelig klart for hele verden hva som skjer med de som tenker annerledes og ikke er interessert i menneskerettigheter eller internasjonale avtaler, noe som kan sees veldig godt i Hong Kong eller uigurene.

Derfor må verden nå se veldig nøye på de kinesiske alternativene, for det kan ikke antas at rundt 1,5 milliarder kinesere vil utvikle en megalomani som ligner på de 70 millioner selverklærte arierne — de vil beregne regningen på forhånd, med disse kan godt ha avrundingsfeil i mengden pluss minus hundre millioner døde.

Kinas erklærte motstander er USA, som de har konkurrert økonomisk med i årevis og nå også bestrider sine Stillehavsinteresser. I tillegg prøver Kina åpenlyst å okkupere den motsatte kysten av USA i Stillehavet. Taiwan er bare det første steget, Sør-Korea og Japan vil følge etter. Kina er imidlertid klar over at USA fortsatt vil kunne forhindre dette skrittet og fortsette å sikre sin motsatte kyst i Stillehavet i flere tiår framover, med mindre de blir tvunget til å sikre sin motsatte atlanterhavskyst i Europa.

Men også her presser kineserne frem økonomisk og i mellomtiden også med de første militærfølerne. Kineserne kan se det som spesielt vellykket – og virkelig glede seg over det – at de nå har gjort det som er igjen av sin tidligere storebror til sin lillebror, og i Russland har de fått en «partner» som øker press på Europa og sjekker i hvilken grad Europa eller til og med USA er villige til å gi innrømmelser. Spesielt de europeiske nasjonalistene reagerer allerede og er ennå ikke sikre på hvilken side de til slutt vil gå med på. USA har lenge undersøkt om de britiske øyer vil være tilstrekkelige til midlertidig å beskytte den motsatte atlanterhavskysten, og europeerne vil være lurt å vurdere hva kineserne ikke bare vil gjøre med den russiske føderasjonen hvis de lykkes, men om og hvordan de vil gjøre det selv fortsette å blomstre under Kinas innflytelse.

Den større utfordringen for Kina ligger sannsynligvis i disse betraktningene, fremfor alt fordi kineserne selv neppe vil ha råd til en tofrontskrig, hvordan republikken India vil oppføre seg med godt 1,5 milliarder mennesker. Spesielt siden India Narendra Modi har også en nasjonalist ved makten og fremsetter som et resultat av sine egne påstander i Asia som neppe vil være kompatible med Kinas. Her kan vi følge hvordan Kina allerede tester dette spørsmålet igjen med militære midler. Heldigvis for Kina er det nasjonalistiske India svekket av sitt eget «muslimske problem» og vil ikke kunne utnytte fordelen ved å vinne over sine 150 millioner muslimer og dermed også hundrevis av millioner muslimer i nabolandene om kort tid, noe som betyr at Kina fører en krig på to fronter kunne redde i det minste for første gang.

Dette vil nå være en god mulighet for Kina, etter at Hong Kong endelig har blitt bragt på linje, til å bruke Europas og andre deler av Vestens vilje til å akseptere Kinas gevinster i Øst-Asia, analogt med Hitlers okkupasjon av Sudetenland og Østerrike i 1938 eller Putins okkupasjon av Krim og Øst-Ukraina i 2014, for å erverve Taiwan som neste stoppested - som allerede annonsert.

De nødvendige militære forutsetningene blir sakte men sikkert oppfylt: Den kinesiske flåten vil kunne binde flåtene til USA, Japan og Sør-Korea på en slik måte at en invasjon av Taiwan blir mulig.

Gjennom sitt romprogram nærmer Kina seg også det punktet hvor det i det minste kan bli involvert i verdensrommet, som har vært en forutsetning for moderne krigføring de siste tiårene.

De utallige hackerangrepene viser også at Kina vil kunne dominere kommunikasjonsrommene, spesielt hvis alle kommunikasjonskanaler og midler er avhengig av kinesisk teknologi.

Kina vil til og med klare å holde stand i såkalt informasjonskrigføring. Og skulle konflikten ha en kjernefysisk komponent, kan vi sikre at dette begrenses til taktiske atomangrep på åpent hav eller i verdensrommet.

Kina har sikret de nødvendige ressursene for å føre krig og vil ikke bli isolert fra resten av verden på grunn av en regional krig. Det er mer sannsynlig at Kina vil motta et bredt spekter av støtte.

Så ingenting ser ut til å stå i veien for en invasjon av Taiwan, og jeg kan allerede se avisartiklene og reportasjene foran øynene mine som vil sammenligne dette med tysk gjenforening.

Hvis man følger klassikerne i krigskunsten – som kineserne kjenner ganske godt og også kan lese noen av dem på sitt eget morsmål – ville en slik militær aksjon, nemlig å erobre republikken Taiwan (befolkning ca. 25 millioner) være beheftet med ytterligere usikkerhet og kan trekke ut i så lang tid at resten av verden til slutt kan reagere. Det er ingen mangel på tilsvarende forbilder i nyere historie.

Derfor kan det ikke utelukkes at kineserne allerede har gått et skritt videre og vil kombinere annekteringen av Taiwan med et første angrep ved bruk av biovåpen, noe som rent militært vil være meget fornuftig og ikke er et problem i det hele tatt fra et nasjonalistisk ståsted.

Denne bruken av biovåpen vil i det minste lamme en potensiell indisk front på lang sikt og holde den vestlige verden opptatt med seg selv foreløpig - sjarmen med dette: egen befolkning, allierte og land som oppfører seg nøytralt får motgiften levert, resten har ressurser for utvikling og distribusjon av motgiften, og når alt er over, er det kanskje ikke lenger interessert i å bekymre seg for en enkelt øy og skjebnen til dens innbyggere – spesielt siden nye biovåpen alltid er veldig enkle å spre.

I lys av alt dette kan man godt spørre seg om COVID-19 var en test eller bare en tragisk ulykke under rettssakene Xi Jinpings møtefrister.

Og til slutt, for å svare på mitt eget spørsmål, er all nasjonalisme en fare for oss alle, og det spiller ingen rolle hvor den kommer fra.

"Nasjonalisme er makthunger dempet av selvbedrag."

george orwell, Merknader om nasjonalisme (1945)

Hvor nyttig var dette innlegget?

Klikk på stjernene for å rangere innlegget!

Gjennomsnittlig vurdering 5 / 5. Antall anmeldelser: 2

Ingen anmeldelser ennå.

Jeg beklager at innlegget ikke var nyttig for deg!

La meg forbedre dette innlegget!

Hvordan kan jeg forbedre dette innlegget?

Sidevisninger: 9 | I dag: 1 | Teller siden 22.10.2023. oktober XNUMX

Dele: