Hovedbilde: Europarådet | © Leonid Andronov, Shutterstock
Spesielt i den pågående valgkampen for den neste Forbundsdagen, resiterer alle seriøse partier sine forpliktelser til EU som et mantra. Kandidatene kunngjør unisont at Tysklands fremtid ligger i EU.
Etter godt 70 år kan man godt spørre seg hva disse partiene egentlig har gjort for et felles Europa. Bortsett fra ren leppetjeneste, må man i realiteten attestere Tysklands manglende solidaritet med de andre medlemslandene og resten av verden. Det er ikke lenger nødvendig å snakke om helt unødvendige og ineffektive grensestenginger og andre nasjonale handlinger og agendaer som bryter med EU-retten. Det er også sant for Tyskland, og kanskje enda mer enn for andre land, at EU bare er et redskap for å opprettholde sin egen nasjonale suverenitet og om mulig for å kunne trekke fordeler fra et felles marked.
Med mulig unntak av Luxembourg, må man bekrefte at alle andre "nasjoner" enten avviser europeiske verdier av hele sitt hjerte og av den dypeste overbevisning eller, på grunn av sin egen historie, bare hykler disse verdiene - vi tyskere er med sistnevnte verdensmester igjen og veldig stolt av det!
Til og med EU-institusjonene ser på EU bare som en papirtiger og prøver – ganske humant og ganske forståelig – å beholde sine egne jobber så lenge som mulig. Et eksempel er EU-parlamentet, som i økende grad kan beskrives som en forsamling av claqueurs som pakker inn alle beslutninger i Det europeiske råd i en ganske demokratisk forkledning.
Alle EU-hovedpersoner er enige om at de respektive nasjonalstatene er de ultimate og at møtene i Det europeiske råd er Riksdagen for vårt felles Europa; men de bekrefter bare at de selv fortsatt er solid forankret i det 20. århundre og, om i det hele tatt, i stand til en enkelt bevegelse, nemlig tilbake til den gode gamle Biedermeier-tiden.
Etter godt 70 år må vi bekrefte overfor Europa at Europa verken er et verdifellesskap eller et lovfellesskap, at vi europeere fortsetter å se oss selv fast forankret i nasjonalstater - selv om noen av disse ikke lenger tjener som til latter, på det meste for europeiske operetter (f.eks. EU-toppmøter) er gode og eksisterer kun fordi de blir dratt med av de andre medlemslandene av grunner som ikke lenger er forståelige etter alle disse tiårene.
Men verden utenfor Europa har fortsatt å snu. Kina, USA og India prøver for tiden å reorganisere den politiske verden og gjøre den egnet for fremtiden. Andre land utenfor Europa prøver alt for ikke å falle på etterskudd.
Vi i Europa er i mellomtiden opptatt av følsomheten til operettkonger, f.eks. B. fra Budapest eller Brussel, og diskutere ting som absolutt ville vært verdt å diskutere i en ideell verden, i dagens verdenssituasjon, f.eks. B. med spørsmål som klimaendringer, pandemier, mangel på ressurser, miljøforurensning, migrasjon, aldrende befolkning, tilbakegang av demokratier og verdifall, men er på det meste av sekundært presserende.
Europeiske svar på utfordringene i vår verden, som en Konferanse om Europas fremtid eller sladder for global helse er lite effektive og viser at Europa sakte, men sikkert går rundt seg selv og muterer til et problem for oss alle – ikke bare for oss europeere.
Det vi presser på er en felles europeisk strategi fra de landene som ser Europas fremtid i en føderal stat og er villige til å operasjonalisere denne strategien så raskt som mulig.
Økonomisk samarbeid kunne tilbys til resten av Europa, så vel som resten av verden, og det kunne inngås dypere og mer grunnleggende samarbeid med andre demokratiske land.
Joe Biden, selv tynget av sine egne interne utfordringer, har erkjent dette og forsøkt å gjøre bærekraftig (verdens) politikk velsmakende for europeerne og invitert dem til å ta ansvar for verden sammen med USA.
Så langt har den eneste reaksjonen vært at Europa undersøker om det er mulig å fortsette å unndra seg ansvar, nå sammen med den russiske føderasjonen.
Så lenge de ansvarlige i Europa alle lever og handler etter mottoet «Après nous le déluge», og som en idé for Europa i beste fall henger sammen med de mislykkede drømmene om en stormakt fra Napoleon til Hitler, vil EU ikke lenger har en fremtid, men snarere, som det hellige Romerriket før, sakte men sikkert oppløses til fordel.
«Internasjonal politikk handler aldri om demokrati eller menneskerettigheter. Det handler om statenes interesser. Husk det uansett hva du blir fortalt i historietimen.»
Egon Bahr, Avisen Rhein-Neckar (4.12.2013)
