Post bilde: Nyttårsaften | © Shutterstock
Uttalelsen ble nettopp skylt inn i tidslinjen om at det ikke kan være noen blogg uten en årlig gjennomgang. Når jeg tenker på det litt mer, må jeg bekrefte for meg selv at jeg har gjort noe galt siden minst 2005. Og en rask titt på denne bloggen viser at min siste, enda bedre kjent for meg, Årsrevy fra 2001 stammer fra. Men kanskje det forklarer ganske godt hvorfor min leserkrets ikke når det tallet som ellers er så vanlig med «ekte» weblogger.
Når jeg ser tilbake på året som nå går mot slutten, er det første jeg legger merke til at alle familiemedlemmer – i hvert fall de jeg kjenner – har overlevd dette pandemiåret ganske bra helsemessig, med de eldste familiemedlemmene nylig også å bli kjent med COVID-19 fikk lov til å gjøre og dette kort tid etter at politikerne erklærte pandemien for over.
Kineserne, som uten om og men må anses som årsaken til denne pandemien, har nå også funnet ut at en noe mer lemfeldig «helsepolitikk» sikkert kan få «problemet» med eldre eller svakere personer under kontroll. Dermed løser de trolig noen av konsekvensene av ettbarnspolitikken deres.
Og politikerne våre blir litt dristigere igjen, fordi de nå kan anta at deres egen helse neppe er i fare – og vi har som kjent alt for mange eldre medborgere uansett, som nok neppe vil ha noen andre i kommende, en viktigere valgrolle vil spille.
Jeg er i alle fall glad for at min egen familie er ved god helse. Takket være gode leger, fremskritt innen medisin og den utrettelige innsatsen fra min bedre halvdel, har jeg også min egen helse under kontroll igjen.
Dette året bød også på noen meget positive utviklinger, fordi Maximilian, etter å ha tatt opp det ærefulle yrket paramedic, nå også ble løytnant i infanteriet og studerer nå utdanningsvitenskap i München. Konstantin, som i det minste rakk å bli paramediker og nylig tok mastergraden i statsvitenskap i Konstanz, tar nå en mastergrad i administrative vitenskaper i Ludwigsburg og Kehl. Så jeg er ikke bekymret for mine to sønner.
Det var også to bryllup, det av nevøen min Sebastian, også han ambulansepersonell, som giftet seg med en artistkollega i vår og nå kan tenke seg en karriere som musiker. Sommerbryllupet var midt blant europeiske føderalister og min bedre halvdel, og jeg var veldig fornøyd med at flere unge europeiske føderalister hadde funnet sine partnere for livet, og minnet meg nok en gang om at felles interesser er det beste grunnlaget for et lykkelig ekteskap.
Å, og det var fortsatt sekstiårsdagen min å feire, som blant annet sørget for at vi møttes igjen som en utvidet vennekrets. Mitt personlige høydepunkt for året var imidlertid et opphold i California, som kunne finne sted igjen etter et noe lengre fravær. Min bedre halvdel og jeg likte spesielt spillekveldene med Ursula.
Og det har også vært positive endringer i min frivillighetsrutine.På den ene siden har jeg forbedret høytlesingen på Dammgrundschule og på meseno. Godt motivert av studiene til mine to sønner og likevel noe av Detlef Stern utfordret, som forresten fortsatt er en av mine favorittmennesker å snakke med, i år takket jeg ja til en lærerstilling ved Heilbronn University. Og nå er jeg spent på om elevene mine vil bevise i februar at jeg fortsatt kan det. Jeg har i alle fall sagt ja til det kommende semesteret, for enten må jeg bevise at suksessen min ikke er et blinkskudd, eller så må jeg gjøre enorme forbedringer. Etter det må Detlef kanskje finne på noe mer for å beholde meg på universitetet.
For på den annen side har det Heiner Dorner og Herbert Burkhardt klarte å intensivere mitt engasjement med Frie Velgere og overtok vervet som Heilbronn-formann i sommer. Jeg var veldig glad for at min bedre halvdel tok dette som en mulighet og også ble en fri velger og spesielt at andre venner fulgte meg til denne Heilbronn-foreningen.
Hovedfokuset mitt er imidlertid fortsatt på EUROPA-UNION Heilbronn, og alle vil forstå at spesielt disse tidene byr på store utfordringer for oss europeiske føderalister, som nå også må overvinnes på lokalt nivå.
Min bedre halvdel ville ikke vært seg selv hvis hun ikke hadde klart å få meg til å gå på dansekurs og øve på dans hele året. Selv om hun ikke tror det, liker jeg disse "time out".
Og jeg fortsetter å skrive min første roman bare av og til, men veldig bra. Forresten, ideen om å skrive en roman kom ikke fra meg. Og alle som leser bloggen min regelmessig bør allerede kjenne bakgrunnen. I alle fall viser disse skriveforsøkene meg at jeg absolutt ikke er en forfatter. Jeg pleier å fullføre det jeg begynner, men jeg er usikker på når denne romanen blir tilgjengelig for lesing. Uansett vil min bedre halvdel være dens første leser — en liten hevn, for å si det sånn.
Vel, nå er det på tide for meg å skrive ferdig for dette året! Jeg ønsker leserne mine et godt nytt år og håper at ingen fyrverkeri faller på hodet eller føttene til noen!
Helse !