Post bilde: journalist | © Neven Divkovic på Pixabay
Det har alltid vært dårlige og gode journalister. Jeg hadde min første erfaring med journalister mens jeg leste Heilbronner Voice. Jeg ble kjent med kvalitetsjournalistikk fordi faren til en venn hadde abonnert på Der Spiegel og jeg kunne lese den regelmessig. Fram til langt ut på 1990-tallet var Der Spiegel en del av min faste lesning.
Senere, da jeg ble politisk engasjert i en ungdomsorganisasjon, ble jeg kjent med andre lokalaviser og måtte akseptere at lokalavisene våre alle var mindre interessert i politisk innhold enn i konkurransens mange elvebåtfester og andre politiske festivaler kl. tiden. Og selv i dag, tiår senere, får jeg trykt de artiklene der som fokuserer på å spise og drikke - politisk innhold er fortsatt bare av interesse hvis det kan forenes med den oppfattede lokale konsensus.
I begynnelsen av mitt profesjonelle liv fikk vi valget mellom å abonnere på Frankfurter Allgemeine Zeitung, Süddeutsche Zeitung og, sannsynligvis mer for nordlyset, Welt. På den tiden bestemte jeg meg for FAZ og forble lojal mot denne avisen nesten helt til jeg ble pensjonist, selv om jeg ble mer og mer venn med Süddeutsche Zeitung; og hvis de ikke stadig hadde truet sin regionseksjon, kanskje til og med tenkt på en endring.
På grunn av jobben min lærte jeg også aviser fra andre land kjenner og setter pris på, så jeg har alltid abonnert på noen av dem, og jeg er glad for at de hjelper meg å tenke utenfor boksen.
Jeg setter fortsatt pris på godt undersøkte avisartikler og tror at avisene vokser og trives med sin egen konkurranse, men uten konkurranse vegeterer de bare og muterer til bare dekaler av seg selv og sin tidligere prakt.
Igjen ble jeg av faglige grunner konfrontert med at man kan være i journalisters interesse og ikke bare må hele tiden be dem om å rapportere om sin egen frivillige virksomhet. Men jeg skjønte raskt at det ikke nødvendigvis er en fordel om man får journalisters interesse. Og derfor ble det «nødvendig for å overleve» at jeg hadde mer med journalister enn jeg vanligvis ville ha likt og også måtte gjennomføre passende kurs og opplæring.
Jeg hadde min første tilsvarende erfaring som avdelingssjef, nemlig da jeg ble beordret til å underholde en journalist med et kamerateam dagen lang med infanteriproppen jeg ledet. Siden det bare var nok en dag med kamper i skogen og soldatene i mellomtiden hadde mestret oppgavene sine i søvne, var det faktisk en stor suksess - ikke bare mine overordnede trodde det, men jeg gjorde det også. Men for å være på den sikre siden informerte jeg kameratene mine på forhånd om viktigheten av dette besøket og lovet dem noen få kasser øl.
Så denne journalisten fulgte oss nesten hele dagen, gjennomførte diskusjoner og fikk gjentatt visse øvelser for kameraet. Ansiktet hennes ble lengre og lengre, noe jeg tilskrev den friske luften, kulden som sakte kom snikende og mangelen på spesiell servering for våre pressekamerater.
Men så skjedde det noe, som ikke skulle ha skjedd, en soldat, ikke akkurat den mest strålende under solen, satte seg fast i intervjuet og resultatet ble en halv setning som kunne vært misforstått uten kontekst. Og dermed var pressebesøket plutselig over og journalisten forlot oss med følget sitt.
Noen dager senere ble jeg pigget av mine overordnede og pressemeldingen ble vist meg. Dette besto kun av en mening fra den aktuelle journalisten, som så ble underbygget til slutt med nettopp denne halve setningen – med det hadde jeg gjort mitt første bekjentskap med filtjournalistikk. Og hvis du allerede har gjort noe i Bundeswehr, kan du alltid gjøre det igjen.
Og så en dag ble jeg glad da jeg fikk lov til å passe på to Spiegel-journalister som hadde kommet spesielt til oss for å høre mine overordnede sitere. Svært kjærlige herrer som overraskende visste mye, mer enn de senere skrev i artikkelen sin, som også var veldig rettferdig - et høydepunkt for profesjonell journalistikk. Jeg var mindre fornøyd med det samtidige besøket av en journalist som skulle forske på det samme emnet, fordi på den tiden das Temaet var i det hele tatt, men så snart jeg ankom kastet jeg meg over min eneste kvinnelige soldat, en svært attraktiv fransk kvinne, som imidlertid hadde fortjent respekten fra alle kameratene gjennom godt stabsarbeid og imponerende robusthet, og spurte henne ærlig. hva syntes hun om den seksuelle trakasseringen i hæren? Hun svarte bare: «Hvorfor, klaget en av kameratene mine på meg?» og lot journalisten stå. Siden jeg allerede visste at jeg ikke hadde en sjanse mot oppfattet journalistikk, ignorerte jeg også denne damen og var helt sikker på at hun ville skrive forbi emnet sitt. I alle fall var det ingen av mine overordnede som senere gned artikkelen sin i ansiktet mitt.
Jeg kunne litt senere bli kjent med lavpunktet i journalistisk arbeid på et kjent hotell på Sniper Alley, hvor politikk, presse, hjelpeorganisasjoner og organisert kriminalitet hadde slått seg sammen, åpenbart fordi det var det eneste stedet det var verdt å bo i. i nær eller fjern nærhet. Jeg var der fordi det ble handlet informasjon der som på en basar og god informasjon er ikke bare viktig for journalister. I alle fall fikk jeg oppleve journalistikkens siste dinosaurer der, som ble oversvømt av yngre journalister som popstjerner og som, gravide med whisky og i sigarer eller sigaretter, gladelig delte sin visdom med kvinner. På den tiden ble det ganske åpenbart startet karrierer, hvor filtjournalistikken nok også passet massene.
Jeg hadde bearbeidet disse erfaringene for år siden i to-tre blogginnlegg, men slettet dem senere igjen – sannsynligvis på grunn av høy alder. Erfaringer som jeg hadde under et av mine siste oppdrag hjalp også, hvor jeg for første gang kunne bli kjent med frilansjournalister som skrev teknisk solide og undersøkte artikler som de senere måtte selge til en lang rekke medier. Disse journalistene levde sitt yrke og sannsynligvis mest på grensen til prekariatet — de ville helt sikkert ha kommet mye lenger med følelsesjournalistikk.
Men så ble jeg forsonet med journalistikk igjen av en nå litt grånende og kjent journalist, som jeg ga et tv-intervju med mens jeg var høy på malariamedisiner, og han tok meg også helt på feil fot. Så vidt jeg vet ble dette intervjuet aldri kringkastet, men senere sendte han det med glede til mine medarbeidere – et vitnesbyrd om at en god dose humor er en del av god journalistikk.
Og hvor er vi i dag? De eksisterer absolutt fortsatt, de flinke journalistene som fortsetter å samle informasjon gjennom hardt arbeid og teknisk dyktige og forbereder den for sine lesere. Og senere, når de har dannet seg sitt eget bilde gjennom erfaring og kunnskap, kan de begeistre sine lesere eller lyttere med meningsinnlegg, enda bedre kan de støtte sine meninger med passende og velbegrunnede argumenter.
Men dessverre, og dette var blant annet grunnen til at jeg sa opp FAZ-abonnementet mitt, er flinke journalister mindre og mindre i stand til å si sin mening. Og hvis stavefeilene også øker og kunnskapen om grunnleggende regneoperasjoner reduseres tilsvarende, så er det virkelig neppe verdt å lese en nasjonal avis. «Man leser den lokale dagsavisen på grunn av nekrologene», sa i alle fall min bestemor, som døde altfor tidlig.
Spesielt ikke når de mye roste meningsdannere alltid forkynner en fast mening, men svært ofte har verken den nødvendige kunnskapen eller erfaringen og noen ganger ikke engang nok hjerne til å kunne ha en velbegrunnet mening i det hele tatt.
Det starter med at jeg leser meninger om frivillighet fra journalister som aldri har gjort nok frivillig arbeid selv, og for meg krones det hele av gloser om ting jeg vet at den aktuelle journalisten verken kan ha nødvendig kunnskap eller nødvendig erfaring.
Man kan godt ha en mening, men den bør være basert på fundamentale forhold, og jo mer solide disse grunnleggende er, jo mer verdifull vil den oppfatningen som er representert sannsynligvis være – om denne oppfatningen er god eller dårlig er fortsatt opp til leserens vurdering. Det avhenger også av leseren om han deler det eller ikke.
Og så er jeg overbevist om at god journalistikk består i å samle informasjon og presentere den på en måte som er forståelig for leseren eller lytteren. Dette inkluderer også å kontrollere sannheten av informasjonen som er mottatt på forhånd og dekke hele spekteret, spesielt når det gjelder kontroversielle emner.
Hvis alt dette er for kjedelig for journalister og hvis du tror du må gjøre verden fornøyd med din egen mening alene, bør du avstå fra journalistikk og heller skrive en weblogg.
