kirkebesøk

5
(1)

Hovedbilde: Militære leire i Afrika

Siden kristendommen har vært med menneskeheten ganske lenge, er det faktisk mulig nesten hvor som helst i verden å kunne delta på en slik gudstjeneste – kanskje ikke akkurat en av ditt eget trossamfunn, men definitivt en kristen gudstjeneste.

Jobber du som soldat i utlandet kan du i utgangspunktet regne med at du også får følge av prester eller prester. En fordel som ikke skal undervurderes, som dessverre først blir tydelig for mange på stedet — og er du hjemmefra i månedsvis, kan det også føre til en helt ny vurdering av din egen tro.

Dessverre var jeg for noen år siden ikke i stand til å få mine ansatte og jeg til å ha tilgang til minst én pastor da vi var ute i Afrika sør for Sahara. Riktignok savnet vi det ikke så mye, i hvert fall de første ukene - utfordringene var bare for mange.

Men når vi hadde etablert oss lokalt og bortsett fra mye landskap var det bare mer areal tilgjengelig, var vi veldig fornøyde med at vi fant en kirke i «nabolaget» som kunne gi oss litt variasjon i hvert fall på søndager.

Og da jeg noen uker senere og en god dagsreise unna de fleste av mine ansatte hadde funnet frem så godt at jeg trodde jeg kunne grave ut en eller to søndags morgener, så jeg lette også etter et sted i nærheten av overnattingsstedet mitt. kirke.

Jeg fant til og med denne like i nærheten og valfartet dit veldig tidlig på søndager, for ikke bare ble jeg vekket av høyttalerne til en moské i nabolaget, men også et veldig stort og fremfor alt veldig høylytt fuglepar, som bodde rett foran vinduet mitt og selv alltid klaget lenge på bønnelederen, så å sove inne var ikke et alternativ. I løpet av uken kunne man komme seg på jobb med en gang, og på søndager kunne man gå rett i kirken.

Fordelen med denne kirken var at i det minste søndagsgudstjenestene alltid foregikk på skift, og kirken var alltid fylt til siste plass. Tidene som ble gitt var mindre gode, da de tjente menigheten mer som en grov guide.

Ut i fra prosesjonsoppstillingen foran kirken kunne jeg se hvor lang tid det var til neste gudstjeneste og så bestemme meg for om jeg ville gå på nåværende gudstjeneste eller vente på neste.

Jeg tilbrakte de første gudstjenestene, som alltid varte i godt to timer, bakerst i kirken for ikke å tiltrekke meg oppmerksomhet som den eneste hvite personen, men jeg mistet gradvis sjenanse og klarte til slutt, for komfortens skyld, å få et sete midt i menigheten. Dette førte forøvrig en gang til at en liten jente som satt bak meg dyttet tilbake jakkermet under prekenen for å se om armen min også var hvit. Da jeg snudde meg og så jenta i øynene, brøt hun inn i et skrikinganfall og den ellers veldig bråkete kirken ble plutselig stille som en mus. Moren roet det ned og prekenen fortsatte. Kort tid etter presset den lille jenta opp buksebenet mitt og jeg turte ikke se meg tilbake.

Med unntak av morgengudstjenesten fulgte hver gudstjeneste samme rekkefølge. Torget foran kirken var fullt og folk snakket. Før prestene, bandet, andre frivillige og menigheten høytidelig forlot kirken, samlet den samme prosesjonen seg foran kirken, for så å gå inn i kirken med samme høytidelighet etter at den første hadde gått. Noen pastorer fulgte med minst to gudstjenester, noe jeg la merke til da jeg gikk for sent til gudstjenesten og deretter umiddelbart fulgte den neste.

Siden gudstjenestene hovedsakelig ble holdt på ett eller flere afrikanske språk, var det vanskelig for meg å følge med på hele innholdet, noe som var mindre tragisk, siden musikken og sangen alltid dominerte. Og ellers var det som regel kjas og mas i menighetens rekker, noe som noen ganger ga inntrykk av at prest og frivillige i front feiret en annen gudstjeneste enn resten av menigheten på de bakerste radene.

Noen ganger hendte det til og med at et medlem av menigheten plutselig stormet frem skrikende, viftet med armer og ben og ristet hele kroppen og en av pastorene utførte en slags "eksorsisme", hvor hele forsamlingen falt i en slags ekstase.

Selv etter noen måneder var de to timer lange gudstjenestene alltid over raskere enn mang en gudstjeneste her. Besøkene mine gikk heller ikke upåaktet hen, så det var bare et spørsmål om tid etter gudstjenesten at jeg fikk en invitasjon til bibelstudiet som fulgte, som utvidet mine søndagsbesøk i kirken til godt fire timer.

I begynnelsen var disse bibelstudiene en helt spesiell opplevelse, fordi deltakerne analyserte det ene kapittelet etter det andre under veiledning av en pastor og prøvde å involvere meg i dette. Men dette gjorde også at jeg fikk vite mer og mer om fellesskapet og religionen som er representert der. Da flere pastorer da insisterte i bibelstudiet på at homofile måtte drepes fordi de var djevelen, var mine besøk i kirken i dette samfunnet fortid og jeg foretrakk å bruke fritiden til søndagsutflukter på landsbygda.

Min erfaring med menigheter er at ingen menigheter er like. Hver menighet er forskjellig og unik, og reflekterer de enkelte kirkemedlemmer og utvikler sine egne tradisjoner, selv om de alle er basert på ett skriftsted – Bibelen vår. Og derfor kan man betrakte seg selv som heldig hvis man som kristen finner akkurat den kirken man føler seg komfortabel og trygg i.

"De irreligiøse er mer religiøse enn de vet, og de religiøse mindre enn de tror."

Franz Grillparzer, Studier i filosofi og religion. Historiske og politiske studier (2011: 32, 1857.)

Hvor nyttig var dette innlegget?

Klikk på stjernene for å rangere innlegget!

Gjennomsnittlig vurdering 5 / 5. Antall anmeldelser: 1

Ingen anmeldelser ennå.

Jeg beklager at innlegget ikke var nyttig for deg!

La meg forbedre dette innlegget!

Hvordan kan jeg forbedre dette innlegget?

Sidevisninger: 7 | I dag: 1 | Teller siden 22.10.2023. oktober XNUMX

Dele: