Lenge leve fransk-tysk vennskap

5
(1)

Hovedbilde: Fransk-tysk vennskap | © Shutterstock

Jeg gjorde en gang det vanvittige forsøket på å oppsummere 400 år med fransk-tysk historie på to sider. Selv om noen ting absolutt måtte presenteres i en veldig forkortet form, håper jeg at jeg har utarbeidet noen vesentlige funksjoner ganske riktig. Spørsmål eller kommentarer er alltid velkomne!

«En ekte tysk mann liker ikke Franzen. Men han liker å drikke vinene deres.» Så står det i Goethes Faust. Hvis vi ser tilbake i historien, var fransk-tyske forhold stort sett ikke preget av vennskap. Fra 17-tallet ble Frankrike den sterkeste makten i Europa og det dukket opp som forløperen til en moderne nasjonalstat, én monark, ett språk, én kirkesamfunn. Det hellige romerske rike av den tyske nasjonen var derimot verken hellig eller romersk eller et imperium, men et lappeteppe av forskjellige fyrstedømmer som var på kant med hverandre og noen ganger kjempet hardt. I tillegg eide de mektigste dynastiene, habsburgerne og hohenzollerne, betydelige områder utenfor imperiet. Frankrike utvidet seg nord og vest under den spanske arvefølgekrigen, og fikk allierte blant de tyske fyrstene, inkludert erkebiskopen av Köln og hertugen av Bayern. En tid etterpå var motsetningen mellom Frankrike og Østerrike en av de grunnleggende konstantene i europeisk maktpolitikk. Senere, under syvårskrigen, ble Frankrike først alliert med Preussen mot Østerrike, så da en tilnærming mellom Preussen og kongeriket Storbritannia sto for døren, så Frankrike en fare i det, byttet side og dannet en defensiv allianse med Østerrike.

Dekket ble fullstendig omstokket i 1789 med den franske revolusjonen. Alle Europas fyrster anerkjente det revolusjonære Frankrike som en eksistensiell trussel.Storbritannia, Østerrike, Russland, Portugal, Napoli, pavestatene og andre kjempet mot Frankrike i ulike koalisjonskriger. Samtidig er det imidlertid mennesker i alle disse landene, men spesielt i Tyskland, som ser på den franske revolusjonen som en mulighet til å endre de utdaterte territorielle og maktstrukturene i sitt eget land, og som derfor setter sitt håp til revolusjonære Frankrike. Når det gjelder territorielle strukturer, skjedde det mye under de revolusjonære krigene, rundt 1.800 eiendommer rett under riket ble rundt tre dusin uavhengige stater, hvorav noen fortsatt var ganske små. Utenfor Habsburg-territoriene forble Preussen, Bayern, Württemberg og Baden de største statene. Men håpet om at Frankrike skulle bære revolusjonens fakkel til Tyskland ble raskt knust. I 1804 lot Napoleon seg krone til keiser. Håp fra Frankrike om at demokratiet skulle spre seg er dermed gjort. (Beethoven, som hadde planlagt å vie sin 3. symfoni til Napoleon, lar være å gjøre det, han kaller det nå Eroica). I 1814/15 befant alle liberale og progressivt tenkende mennesker seg ved siden av sine fyrster for å kvitte seg med det imperialistiske franske utenriksstyret.

Europa er da kortvarig dominert av den gjenoppbyggende Hellige Alliansen. Men allerede i 1830 galet den galliske hanen for andre gang (Heinrich Heine) og igjen i 1848. Dette inspirerte også de liberale kreftene i Tyskland, som drømte om et mer demokratisk Tyskland. Men i motsetning til franskmennene, var tyskerne aldri villige til å bare jage monarkene sine bort. Og fyrstene var i utgangspunktet villige til å gå på akkord, for det meste utnevne liberale "marsministre", men til slutt avviste den prøyssiske kongen den keiserlige verdigheten som ble tilbudt ham. Dette betydde at tysk enhet og rikets grunnlov hadde feilet. I de to tiårene som fulgte ble Preussen stadig sterkere i Lille Tyskland (uten Østerrike), hvor Bismarck ble statsminister. Han var overbevist om at imperialistisk enhet bare kunne oppnås gjennom en seirende krig mot Frankrike, som han følgelig provoserte (Emser Depesche). Preussen og dets allierte vant krigen og grunnla det tyske riket i 1871. I den anledning tvang de en ydmykende fred på Frankrike, Frankrike måtte avstå Alsace og Lorraine til Tyskland og betale 5 milliarder franc i erstatning (f.eks. kalte den tyske kronprins Friedrich dette kravet grusomt). 43 år senere var Frankrike og Tyskland igjen fiendtlige mot hverandre. Etter første verdenskrig, som endte på den tapende siden for Tyskland, er det denne gangen franskmennene som håndhever svært tøffe forhold for Tyskland i Versailles-freden. (For øvrig er det historisk klart ukorrekt at vilkårene i Versailles-traktaten bidro vesentlig til Hitlers fremvekst, som først begynte 10 år senere da den relativt ustabile Weimar-republikken ble rystet av den store depresjonen).

Tjue år etter slutten av første verdenskrig startet Hitler-Tyskland andre verdenskrig og beseiret Frankrike i en blitzkrig – uten å ta hensyn til Nederland og Belgias nøytralitet – i løpet av få dager. General de Gaulle, inntil da statssekretær i det franske forsvarsdepartementet, flyktet til London og grunnla den franske eksilregjeringen der et år senere. Paris ble frigjort tre år senere, og da Tyskland kapitulerte betingelsesløst i mai 1, var Frankrike en av seiersmaktene. Tyskland ble delt inn i okkupasjonssoner Etter at en kald krig mellom vestmaktene og Sovjetunionen startet i 2, ble Forbundsrepublikken Tyskland grunnlagt to år senere i de tre vestlige sonene. Frankrike og Tyskland var plutselig en del av den samme globale politiske leiren.

Det var et lykketreff i historien at fremsynte politikere hadde nøkkelposisjoner i begge land, i Frankrike Robert Schuman og Jean Monnet, i Tyskland Konrad Adenauer. Slik ble det europeiske kull- og stålfellesskapet, vanligvis kalt Montanunion, til. Fra dette utviklet Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) seg i 1957. I 1959 ble De Gaulle president i Frankrike, sammen med Konrad Adenauer han utviklet et system med tysk-franske konsultasjoner. De to politikerne lyktes også med å forankre ideen om fransk-tysk vennskap i hjertene til folk i begge land. Maastricht-traktaten i 1993 gjorde EEC til Den europeiske union, som nå har 27 medlemsland.

Akkurat som for 200 år siden hadde småstatssystemet i Tyskland overlevd, er dagens agenda å videreutvikle en samlet og sterk europeisk union, som bør være en garantist for et blomstrende og fredelig sameksisterende Europa. Geopolitisk har vi ikke hatt én bipolaritet på flere tiår, men tre verdensmakter, USA, Russland og Kina. Fredelig sameksistens mellom nasjoner kan bare tjene på hvis Europa slutter seg til som en sterk kraft. Grunnlaget for en slik utvikling kan og må være et stabilt fransk-tysk vennskap.

 Vive l'amitié franco-allemande             


«Frankrike og Tyskland streber etter å utvide det fransk-tyske samarbeidet ytterligere for å møte de politiske, sosiale, økonomiske og teknologiske utfordringene i de kommende tiårene. Spesielt handler det om å gjøre fremskritt mot et mer velstående og konkurransedyktig, suverent, forent og demokratisk Europa. Vårt mål er å utvikle felles posisjoner i alle viktige europeiske og internasjonale spørsmål."

Felleserklæring om 55-årsjubileet for Elysée-traktaten (22. januar 2018)

Hvor nyttig var dette innlegget?

Klikk på stjernene for å rangere innlegget!

Gjennomsnittlig vurdering 5 / 5. Antall anmeldelser: 1

Ingen anmeldelser ennå.

Jeg beklager at innlegget ikke var nyttig for deg!

La meg forbedre dette innlegget!

Hvordan kan jeg forbedre dette innlegget?

Sidevisninger: 10 | I dag: 1 | Teller siden 22.10.2023. oktober XNUMX

Dele: