Collage

Språk: kjønnspassende ja, rote nei

Featurefoto: Collage av Lothar Birkner

Bortsett fra intetkjønn har det tyske språket to kjønn (mann og kvinne). Kjønnsstudier antar at det er rundt 60, i tillegg må man skille mellom kjønn (kjønnsidentitet og kjønnsroller) og kjønn (biologisk kjønn). Verden har blitt komplisert. Alt virket klart før. Da min far skrev brev til Håndverkskammeret på slutten av XNUMX-tallet, sa han at hilsenen «Dear Sir» var tilstrekkelig. som Elizabeth Schwarzhaupt ble forbundsminister i november 1961, noen hadde et problem med hilsenen. «Frau Ministerin» eller «Frau Ministerin» eller hvordan skal man henvende seg til damen nå? Vi er seksti år senere, og vi kan bare smile av noe sånt som dette. Men problemene i forholdet mellom språk og kjønn er blitt mye mer mangfoldige. 

Hvordan løser vi de resulterende ulike språklige problemene? Jeg foreslår: Med ro og stillhet i vissheten om at språk er noe levende. Derfor kan og bør ikke deres utvikling kunstig fremtvinges av ideologiske årsaker – eller hva det måtte være. For det første roter vi til språket vårt, og for det andre blir kunstig påtvunget utvikling uansett ikke akseptert av et stort flertall og blir til ingenting. Med det benekter jeg på ingen måte en gjensidig avhengighet mellom språk og bevissthet, og absolutt ikke det faktum at med en endring i bevisstheten vil også språket vårt endre seg. Når det gjelder språk formet av patriarkalsk tenkning, har dette allerede skjedd til en viss grad. Mangfold og toleranse er veldig gode ting, men vi fremmer ikke disse verdiene med språkdirektiver gitt av en snever intellektuell elite.

Jeg skal prøve å gjøre det klart hva jeg mener med noen få eksempler. Uansett synes jeg det er fornuftig når språket vårt gir uttrykk for at det er to biologiske kjønn. Vi kan f.eks. Si for eksempel «lærerne på denne skolen». Motargumentet om at ett eller to ord til vil unødvendig forlenge teksten er uærlig og falsk. Men hvis du vil uttrykke eksistensen av to kjønn med Gender* (lærere) eller Gender_ i stedet for ett eller to ord til, kan jeg ærlig si at hele følelsen min for språk motsetter seg det. Selv når jeg leser «Gudinnen bli takket», kan jeg ikke venne meg til denne formuleringen. Når det gjelder en amerikansk forfatter, fant jeg imidlertid en gang det jeg tror er en utmerket språklig snublestein som stiller spørsmål ved vårt patriarkalske gudsbilde. Han skriver «Gud» og fortsetter så «hun».

Jeg tror verbale håndstander, som å si "mennesker med livmor", er feilaktig. Personer som er ment er langt mer enn 99 % kvinner. Transmenn som har livmor er i en ubetydelig minoritet, i det minste språklig. Nekter vi virkelig denne minoriteten vår respekt hvis vi unngår slike kunstige språkkonstruksjoner? Jeg tror det er nok andre måter å vise at man avviser diskriminering av seksuelle minoriteter. Det finnes ingen pålitelige tall på hvor mange personer i Tyskland som kan tilordnes det generiske begrepet "transgender". Estimater varierer mellom 0,3 % og 0,6 % av befolkningen. De må beskyttes mot diskriminering og må aldri brukes med nedsettende uttrykk eller banneord. 

Avslutningsvis vil jeg si at synspunktene som kommer til uttrykk her er mine personlige meninger.Selvfølgelig kan man ha forskjellige meninger. Men vi bør ha diskusjoner om dette med respekt. Dessverre har jeg funnet ut at folk som ellers er stolte av sin liberalitet og toleranse, ofte jobber med ideologisk ubønnhørlighet og insinuasjoner. Dette forgifter atmosfæren og skader bare. Så respekter venner!


Man tenkte på “Språk: kjønnspassende ja, rote nei"

Skriv en kommentar

E-postadressen din blir ikke publisert.