Post foto: Flyktningbåt i Middelhavet | © Pixabay
I noen uker nå har den mer enn tragiske situasjonen til flyktningene som prøver å komme seg til EU via Middelhavet blitt mye omtalt i media, og våre europeiske samfunn begynner også å ta opp dette problemet. I tillegg til «forsvarsreaksjoner» fra mange deler av befolkningen, er det gjentatte demonstrasjoner av solidaritet med flyktningene og individuelle forsøk på å hjelpe.
I tillegg prøver mange etablerte «hjelpeorganisasjoner» så vel som politikere, som anerkjenner sin sjanse til å styrke sin egen posisjon med dette temaet, å tjene penger på ryggen til drukningen. Flyktningene blir fanget mellom de mest forskjellige interesser og må nå håpe på å være blant de heldige som kan unnslippe denne katastrofale situasjonen i live.
I motsetning til hva mange tror, er middelhavsdramaet verken nytt, og det kommer heller ikke som en overraskelse for alle ansvarlige og interesserte. Jeg er fast overbevist om at våre ansvarlige politikere bevisst har skapt denne situasjonen i flere tiår, og dette etter mottoet: «Når vogna har truffet veggen, er raske og billige løsninger tilstrekkelig for å hjelpe vår egen befolkning i møte med katastrofen. for å kunne vri noen innrømmelser».
Med tanke på «tidspresset» og «tragedien» er det ikke lenger pålagt de ansvarlige å tilby gjennomtenkte, bærekraftige og langsiktige løsninger. Det er til syvende og sist en vinn-vinn-situasjon for politikere og deres velgere. Derfor vil vi også se mye "kosmetikk" i de kommende ukene og månedene, men bare inntil andre katastrofer kaster en trolldom over befolkningen i EU.
Allerede på 1950-tallet siktet visjonære politikere i Europa og utover seg mot «Europas forente stater» for å oppnå en bedre fremtid for så mange mennesker som mulig. De tenkte allerede et skritt foran. For slutten av verdenskrigen gjorde også at de tidligere europeiske koloniene i Afrika nå sto alene, ikke bare måtte slite med europeiske arv, men også møte global konkurranse.
Med tanke på denne truende vanskelige situasjonen og bevisst Europas ansvar, har politikere som f.eks Robert Schuman et "Eurafrica[1]": i tillegg til foreningen av Europa, bør de afrikanske nasjonene også komme sammen og begge samfunnene bør dra nytte av den andres fordeler i nært samarbeid med hverandre. Dette ville i det minste ha begrenset migrasjonsbevegelsene sterkt, men de ville definitivt ha gjort det mulig å koordinere dem.
Med gjenopplivingen av nasjonalistene ble samlingsprosessen i Europa bremset opp, og på den annen side fortsatte Afrika å være Europas bakgård og en billig leverandør av råvarer til hele verden. Dette styrket migrasjonspresset på Europa og noen nasjoner (f.eks. Frankrike) begynte allerede å planlegge større mottaksleirer i landet sitt. Nasjonale bistandsprogrammer ble også satt i gang igjen og igjen, som riktignok hadde en dempende effekt på de verste katastrofene, men uten noen gang å bekjempe årsakene.
I løpet av den videre foreningen av Europa ble EU ikke bare befestet, noe som nå gjør det nesten umulig å flykte til EU på lovlig vis, men de europeisk tenkende styrkene har også prøvd igjen og igjen senest siden 1970-tallet. for i det minste å finne en levedyktig løsning på migrasjonsbevegelsene.
Denne nye pragmatiske tilnærmingen så for seg dannelsen av en "Middelhavsunion". Denne ideen var basert på eldgamle erfaringer (Mare Nostrum) og det faktum at du ikke kan kontrollere noen vannmasse uten den motsatte kysten. Styrkingen av alle middelhavsland bør ikke bare fremme de respektive landene økonomisk, teknologisk og sosialt, men også hindre at Middelhavet blir en grense som er vanskelig å kontrollere. Det økonomiske oppsvinget som er å forvente for hele Afrika vil svekke migrasjonsbevegelsene og også føre til at innvandringsbølgene kan kontrolleres allerede på høyden av Sahara.
Senest siden den arabiske våren har det dessverre blitt klart at heller ikke nasjonalistene i Europa vil støtte denne tilnærmingen. Og senest nå måtte det være klart for alle at migrasjonsbevegelsene ustoppelig ville rulle mot Europa. Middelhavet har dermed forvandlet seg fra et feriemål for europeere til en dødsfelle for de som søker hjelp.
Derfor kan jeg personlig bare beskrive den løsningen som for tiden er populær som skandaløs, å bruke noen få krigsskip for å fiske noen få flyktninger ut av Middelhavet og gjøre dette så effektivt som mulig med pressen.
Likevel satte jeg for noen dager siden sammen innledende tanker om den nylig innkalte operasjonen «Mare Europeaum» som et mulig diskusjonsgrunnlag, og jeg håper at våre politikere vil være i stand til å stille med nødvendige midler og ressurser i milliardklassen slik at våre europeiske verdier slutter seg ikke til afrikanske flyktninger i Middelhavet tapt.
------------------------
[1] Robert Schuman: "For Europe" (2. utgave 2010: 104)
"Créer le navire ce n'est point tisser les toiles, forger les clous, lire les astres, mais bien donner le goût de la mer qui est un, et à la lumière duquel il n'est plus rien qui soit contradictoire mais communauté dans jeg elsker."
Antoine de Saint-Exupéry, Citadel (1948, LXXV)
