ettertanker

5
(2)

Spillefoto: Theaterschiff Heilbronn

Det er ingen tvil om at de 6. Hertenstein-foredragene var de beste foredragene i denne foredragsserien, som opprinnelig ble designet for å vare i 12 år. Dette skyldtes absolutt også det nye lokalet, teaterskipet Heilbronn. På den ene siden tilbød teamet rundt dens kunstneriske leder Christian Marten Molnar etter samtalene med mulighet til å være med på øving av det nye stykket "der Eintänzer" et forfriskende støtteprogram og på den annen side kaffebuateamet fra kl. Jochen Wieland diskusjonsdeltakerne gjennom dagen med mat og drikke og bød på en utmerket italiensk buffet på slutten av diskusjonen.

Samtalene ville imidlertid ikke vært mulig hvis noen få medlemmer av EUROPA-UNION ikke hadde forpliktet seg utover det normale nivået. Jeg vil ha min bedre halvdel først Bettina Kummerle som trakk seg ut i flere uker for å lokke europeiske føderalister fra hele Baden-Württemberg til Heilbronn. Og også Ursula Hecht aksjonerte for samtalene i umiddelbar nærhet av Heilbronn til slutten og stilte seg også til disposisjon som minutttaker. Thomas Heiligenmann sørget for at EUROPA-UNION-presidiummedlemmene fra Baden-Württemberg kunne delta i et presidiummøte i Berlin via videokonferanse i løpet av Hertenstein-samtalene. Herbert Burkhardt sørget for at Heilbronner Marketing Gesellschaft stilte ytterligere lokaler til rådighet og at Heilbronn Operations Office heiste tre europeiske flagg foran teaterskipet. Sist, men ikke minst, reiste EUROPA-UNION Generalsekretæren til Tyskland Christian Moss, til tross for full timeplan, kom fra Berlin sammen med sin kone for å kunne delta i samtalene igjen.

Det var jeg også fornøyd med dr Vasilios Vadokas, Leonard Reinwald, Michael George Link MP, Franz Schirm og Herbert Steudel var om bord igjen. Også at vi klarte å overtale andre egne medlemmer til å delta, bl.a Verena Dieye, Ingrid Eheim, Heiner Dorner, Thomas Michael og Wolfram Rudolph. Det var jeg spesielt glad for Florian Ziegenbalg blant andre Stuttgart-delegasjonen Simone Schmidt og Michael Conc ledet, Mannheim av sin distriktsformann peter schulze, Luxembourg gjennom Manuel Schob, Heidelberg gjennom Prof. Dr. Walther Heipertz og Rems-Murr gjennom Katharina og dr Markus Schildknecht var representert. Fra Ruhr-området var ekstra Andrea og Kai Barth ankom og fra Brussel Jean Marsia. Det kunne også den tidligere MEP Evelyne Gebhardt hjertelig velkommen til et broket mannskap, som alt i alt bestod av nesten 60 deltakere.

Dagens og i mellomtiden nesten obligatoriske evaluering av ølbrikkene viste at hoveddelen av deltakerne var mer enn fornøyd med arrangementet, hvor vi må vurdere om og hvordan vi kan ta hensyn til de få forbedringsforslagene i fremtiden.

Det var imidlertid allerede i forkant av de 6. Hertenstein-foredragene tydelig at disse ville gi en enestående intensitet, og det var derfor ikke overraskende at en moderator delte ut totalt 60 sider med avhandlinger til diskusjonantene i oppkjøringen. til samtalene, og en annen moderator trakk til og med sin deltakelse i forkant av samtalene, fordi han i mellomtiden - etter noen tiår med mislykkede diskusjoner - har mistet all tro på betydningen og hensikten med slike samtaler og ser tiden for en Europeisk revolusjon som mer enn kommet.

Denne intensiteten kan ha holdt seg skjult for noen av de nye deltakerne i diskusjonen, siden den egentlig bare kan avsløres hvis du aktivt deltar i denne diskusjonsprosessen gjennom årene og gjentatte ganger ser på temaene som er tatt opp der fra et annet perspektiv og på samme måte. tid rebalansert.

Denne gangen veide tre poeng meg mer enn vanlig og viste tydelig hvor fastlåst den europeiske vognen har blitt – til tross for den svært prekære situasjonen ikke bare i Europa, men i hele verden! Fokuset i samtalen på den nåværende og ekstremt blodige og kostbare Ukraina-krigen har tydelig vist hvor dårlig den europeiske ideen faktisk er – og dette til tross for alle suksessene som allerede er oppnådd de siste tiårene og absolutt er verdt å merke seg og nevne! Europa har gitt oss unionsborgere tilbake vår suverenitet og brakt tidligere ufattelig, enestående velstand, kombinert med en mer enn 75 år lang periode med fred og vår egen forventede levetid på godt over 80 år. For ikke å snakke om fungerende demokratier, generelle menneskelige og europeiske borgerrettigheter som gir alle mulighet til egen selvrealisering uten å måtte tilby noe tilbake.

Til tross for dette, eller kanskje på grunn av dette, ble jeg mer enn overrasket over tre poeng. Den første og mindre tragiske er utviklingen etter at forbundskansleren utropte det andre vendepunktet i Forbundsrepublikken Tyskland Olaf Scholz i mars i år. Noen husker fortsatt det første vendepunktet, det åndelige og moralske, av forbundskansleren på den tiden Helmut Kohl, som satte Europa og Tyskland tiår tilbake og virkelig åpnet gapet mellom sosial ulikhet i samfunnet vårt. Det nåværende vendepunktet har nok en gang åpnet muligheten for at deler av samfunnet vårt kan berike seg ytterligere på bekostning av samfunnet vårt. Og så, i mellomtiden, suser representanter for den tyske våpenindustrien og den internasjonale våpenhandelen gjennom landet, og forklarer alle at USA faktisk er ganske forferdelige våpenproteksjonister og at Europa bare kan overleve hvis vi blir en autonom militærmakt. Det er klart at disse damene og herrene bare er interessert i størst mulig andel av milliarder av dollar i offentlige utgifter som kan forventes i fremtiden - de 100 milliarder euro som nylig ble lovet til Bundeswehr er bare en liten dråpe i havet, men dette er grunn nok for lobbyister til å delta på møtene våre.

Selv om jeg selv opprinnelig kommer fra det økonomisk liberale hjørnet, må jeg erkjenne og kreve at staten ikke må overlate dette til det frie markedet når det gjelder infrastruktur og spesielt bevæpningssaker – her må særlig staten gripe inn veldig sterkt for å regulere markedet, om ikke å ignorere markedet fullstendig. I tillegg er det helt påbudt og livsviktig for dine egne soldater (!) at spesielt våpen kun omsettes innenfor din egen allianse og at deres utvikling og produksjon organiseres i hele alliansen (NATO) alene av kostnadsgrunner, slik at de nødvendige mengder oppnås kan bli. Alle som organiserer dette annerledes, subsidierer bare veldig spesifikke sosiale grupper og setter ikke bare livene til våre soldater i fare, men hele landet. Dette synspunktet ble ikke bare uttrykt av meg under samtalene, men dessverre også sterkt avvist av noen av de andre deltakerne i samtalene og en antatt europeisk autonomi ble hevet til ikke pluss ultra.

Det andre punktet var den pågående iboende glorifiseringen av selve nasjonalstaten. Selv publikasjonene blir en Hannah Arendt sett bort fra, noe som beviste for veldig lenge siden at nasjonalstaten kun er et produkt av nyere historie. Og til og med nasjonalstatens eneste formål, nemlig en velferdsstat, å garantere innbyggernes velferd, ville måtte stilles spørsmål ved i dag – Det europeiske sosialfondet eller euroobligasjonene kan trekkes frem som gode eksempler. For ikke å snakke om dets umulighet i tider med globalisering; tilsvarende merknader, som for eksempel Michael Wolffsohn, blir flittig ignorert av nasjonalstatsforkjemperne. Og likevel har det lenge vært allment kjent at våre europeiske nasjonalstater bare eksisterer i dag fordi de sakte men sikkert har gått i oppløsning til en større helhet i flere tiår. Og akkurat som Forbundsrepublikken Tyskland har klamret seg til tradisjonelle strukturer i flere tiår og «land» som Saarland eller Berlin har blitt holdt i live mot all fornuft, så fortsetter noen å propagere behovet for nasjonalstater i Europa; hvis tilhengere åpenbart fyller hele bøker. Begrunnelsen som fremsettes er, i tillegg til den falske påstanden om at nasjonalstater er eldgamle og dermed tradisjonelle sosiale strukturer, mest nasjonalstatsfølelsen, av ens egen identifikasjon med nasjonen. Her glemmer vi helt at nasjonalstater er rene politiske strukturer og at innbyggerne føler seg mer hjemme i sine regioner, distrikter og daler.

Det tredje punktet var til syvende og sist det avgjørende for meg og førte nok også til at en moderator forlot samtalene for tidlig. Vi var av den oppfatning at stien aldri kan bli målet! Men konklusjonen om at vi mennesker faktisk burde være fornøyd hvis vi fortsetter å være på rett vei mot et helt spesifikt mål, er bare riktig hvis det er forutsigbart at dette målet vil bli oppnådd av menneskene som går denne veien kan også nås.

Og vi snakker ikke om slike edle mål som verdensfred, evig liv eller i det minste livslang helse, men ganske enkelt og utelukkende om en endring i den politiske strukturen innenfor en svært håndterlig del av Europa.

Og dette målet ble omdefinert og satt i 1945, etter at folk allerede i 1946 hadde tatt avstand fra en verdensunion, nemlig opprettelsen av en føderal stat i Europa! Senest i 1948 var det klart for alle politisk tenkende europeere at denne føderale staten må være demokratisk og føderalt strukturert. Med grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland ble dette også en statssak for oss. Og fakta fra de siste tiårene har vist gang på gang at dette er det rette målet for Europa, og at vi europeere har vært på rett vei siden 1946 – vi europeere har gått denne veien i mer enn 75 år, med først som tråkket denne stien er for lengst døde. I mellomtiden følger allerede tredje eller fjerde generasjon unionsborgere denne veien.

Merk deg, "bare" én vei mot målet om en politisk strukturell endring - som kunne vært gjennomført flere ganger og av en rekke årsaker - uten at det store flertallet av unionsborgere blir tvunget inn i kriser eller store endringer i atferd som et resultat.

Derfor synes jeg det bare er umenneskelig om du sender innbyggerne dine på vei mot et nødvendig og ønskelig mål uten å gi dem muligheten eller sjansen til at de noen gang vil nå dette målet! Og så fortelle dem at de må være glade og takknemlige fordi de er på rett vei.

Vi burde alle snakke om hva slags menneskebilde som faktisk ligger bak et slikt argument.


Hvor nyttig var dette innlegget?

Klikk på stjernene for å rangere innlegget!

Gjennomsnittlig vurdering 5 / 5. Antall anmeldelser: 2

Ingen anmeldelser ennå.

Jeg beklager at innlegget ikke var nyttig for deg!

La meg forbedre dette innlegget!

Hvordan kan jeg forbedre dette innlegget?

Sidevisninger: 10 | I dag: 1 | Teller siden 22.10.2023. oktober XNUMX

Dele:

  • Foto av freestocks.org på Pexels.com Sist lørdag (17.09.2022) hadde jeg æren av å ønske deltakere velkommen til den 6. Hertenstein snakker å være i Heilbronn. De Ettertanker av Heinrich Kümmerle Det kan du forresten lese om her, slik at du kan finne ytterligere impulser i tillegg til mine inntrykk.

    Først og fremst et stort kompliment til arrangørene i Heilbronn, som ikke gir slipp på innsatsen og alltid prøver å bringe diskusjonen om et samlet Europa til grasrota med nye impulser. Det er ingen selvfølge. I tillegg er dette engasjementet rent frivillig. Også ros til organisasjonen som helhet, som også denne gangen var forbilledlig. Atmosfæren til teaterskipet Heilbronn er noe spesielt.

    til den enkelte diskusjonsgrupper Jeg ønsker ikke å gå i detalj – for det første vil det gå utover omfanget av et blogginnlegg og for det andre vet jeg at det kommer detaljert dokumentasjon. Den fine kunsten å "høste i høsten" er på Europeiske Union Heilbronn kapitalisert og tatt på alvor. Så jeg vil begrense meg til mine generelle inntrykk av arrangementet.

    Årets Hertenstein-samtaler ble fullstendig dominert av Ukraina-krigen. Noe som ikke burde overraske noen. Likevel var diskusjonene tematisk balansert. Under alle diskusjonene, hvorav noen varierte fra veldig livlige til opphetede (i positiv forstand), la jeg merke til et par ting som fortsatt har en ettervirkning.

    Når det gjelder Europa snakker vi mye om underskudd og hvordan vi kan løse dem. Men fordi refleksjonen av det vanlige "hvorfor" mangler, henger vi fast i småskala debatter om symptomer og hvordan vi kan bekjempe dem, i stedet for å takle selve roten til utfordringene. Det felles kompasset mangler, som stadig vekkes i tankene og som i beste fall bare er kjent for noen få innvidde. Nettopp fordi det ikke er en del og gjenstand for diskusjon om og om igjen. Dette er hvordan ethvert "endringsprosjekt" mislykkes, enten det er stort eller lite. Og det burde ikke komme som en overraskelse for noen at «nasjonale interesser» stadig undergraver det europeiske prosjektet. Uten en felles, tydelig og stadig skjerpet bevissthet om hvorfor, kan ingen felles kurs fastsettes og opprettholdes. Personlig manglet jeg akkurat dette i nesten alle diskusjoner. Hva ønsker vi å oppnå for hvem og hvorfor, skulle jeg ha ønsket meg under diskusjonene og hvordan kommer vi videre i en reflektert, resultatorientert og iterativ prosess. Ser man godt etter vil man finne at Paris, London og Stuttgart må slite med nesten de samme problemene og utfordringene i hverdagen som Rio, New York eller Mumbai. Og slik kan Europa og det som kan oppnås sammen i Europa oppleves og gjøres håndgripelig. Vi trenger med andre ord mer dialog, mer diskusjon, flere brede debatter om hvorfor (som Nordstjernen) og om konkret, håndfast gjennomføring i hverdagen som skaper synlighet.

    Et forslag til videreutvikling av Hertenstein-samtalene er formatet. Jeg er en selverkjent venn av deliberative formater. Absolutt ikke lett å gjøre, men mulig. Jeg ønsker meg mer av det i fremtiden. Personlig ble det litt for mye «frontal moro» og for lite dialog for meg. Hver diskusjonsgruppe var preget av hovedtalene, som deretter ble etterfulgt av spørsmål og diskusjoner. Dessverre ble det ingen resultater i betydningen fellesutviklede løsningsideer og forslag. En eller to impulsforelesninger hadde vært nok til at jeg så gikk inn i dybdeutvikling av idéer for å få deltakerne til å dele. Men kanskje jeg har gått for langt her.

    Min konklusjon: Det var vel investert tid for meg, fordi jeg fikk noen ideer, impulser og tanker, og takket være moderatorene i toppklasse, fikk jeg også noen tekniske innspill som gjør det lettere for meg å forstå. Det jeg savnet var det tematiske fokuset på hvorfor og formatet, utvikling av ideer med sponsorene. Jeg kan likevel med god samvittighet si at Hertenstein-samtalene har vært verdt nok en gang. De fortjener definitivt litt mer oppmerksomhet.
    Del med:TweetE-postutskriftDel på TumblrLommeLiker: Liker Laster...