Innleggsfoto: Heilbronn 1945 | Opptak av de amerikanske væpnede styrker | Skannet av Uwe Jacobi
Da de europeiske føderalistene ble gjenforent i en enkelt forening i 1973 etter rundt 17 års separasjon på europeisk nivå, ble de enige om tre føderale ideer og ni grunnleggende dokumenter.
sMEF/AEF-gjenforeningskongressen fra 13. til 15. april 1973 i Brussel, som møttes under mottoet "De forente europeiske føderalistene kjemper for europeisk demokrati", bestemte at de europeiske føderalistene fra tankene Immanuel Kants, Alexander Hamiltons og Pierre Joseph Proudhons og inkluderte de vanlige grunnleggende dokumentene presentert i denne artikkelen i fortalen til de nye vedtektene.
Dass Immanuel Kant og Alexander Hamilton tilhører tenkerne er også ubestridt den dag i dag. Førstnevnte legger ned 1795 med sitt filosofiske utkast til evig fred grunnlaget for alle føderalister. Alexander Hamilton, en av grunnleggerne av USA og forfatter av 51 av de 85 artiklene i Federalist Papers (1788), og legger dermed i hovedsak grunnlaget for moderne, representativt demokrati. Pierre Joseph Proudhon er oppført på tredjeplass fordi han anses for å være kilden til ideer for kommunalismen, som allerede i 1947 ble sett på av flertallet, både av verdens federalistene og av de europeiske federalistene, som synet på federalisme som egentlig burde etterstrebes. Proudhon er fortsatt godt kjent i dag for sin uttalelse "Eiendom er tyveri", som er hentet fra hans verk "Qu'est ce que la propriété? Ou recherches sur le principe du droit et du gouvernement.» fra 1840.
De ni grunnleggende for føderalisme som er navngitt av de europeiske føderalistene er Federal Union retningslinjer (1939), den Prinsipper for et nytt Europa i Europa-unionen Sveits (februar 1940), det Manifest av Ventotene (juli 1941), den Genève-erklæringer fra de europeiske motstandskjemperne (mai 1944), det Hertenstein-program (september 1946), den Erklæring fra den første kongressen i Montreux (august 1947), den politisk resolusjon fra den første kongressen til EUROPA-UNION Tyskland (mai 1949), vedtatt av den andre kongressen i Montreux (april 1964). Føderalt charter, og som ble vedtatt på Nancy-kongressen i april 1972 historisk politisk uttalelse.
Personlig legger jeg også til følgende dokumenter, hvorav de fleste ble opprettet senere, som viktige. For det første politisk uttalelse fra samlingskongressen til UEF selv, som ble innlevert 15. april 1973, og på den annen side tolv avhandlinger for Europa (14. april 1964), den Kiel-program for Europa (27. juni 1978), den Charter for europeisk identitet (28. oktober 1995) og Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter (1. desember 2009).
Med de 14 dokumentene som er oppført her, kan du få en omfattende oversikt ikke bare over europeisk federalisme, men over federalisme som helhet, siden verdens federalistene skiller seg fra de europeiske federalistene bare ved at Verdensføderalister siden 1947 ønsker å oppnå verdensunion via et verdensparlament (konstitusjonalister) og de europeiske føderalistene bestemte seg i 1947 for først å skape et fritt Europa, deretter Europa som helhet som en føderal stat og blåkopi for andre verdensregioner og en senere verdensunion. Helt fra starten ble «europeerne» delt inn i konstitusjonalister og institusjonalister, hvor førstnevnte opprettet den europeiske føderale staten via et Europaparlament og sistnevnte ønsket å oppmuntre medlemslandene til å vokse sammen gjennom felles institusjoner.
Kommunalistene nevnt ovenfor oppsto, i det minste etter min mening, fra strømningene i Ordre Nouveau og aksepten av det kristne subsidiaritetsprinsippet og tilbyr dermed fortsatt den eneste levedyktige føderale løsningen for nåværende og fremtidige samfunn. Jeg anbefaler det til alle som ikke tror det Michael Wolffsohn (2015) å lese.
De største motstanderne av fellesideen, av alle samfunn som vokser opp fra kommunen, på tvers av regionene til en føderal stat, er de som har gjort seg komfortable i de nåværende og for det meste utdaterte strukturer. De bremser derfor ned fra begynnelsen, og dette sammen med nasjonalister og sentralister, enhver videre føderal utvikling og sørger for at Europas forente stater og også en fremtidig verdensunion - dvs. evig fred - er en drøm for mange, men bare en drøm gjenstår.
Til slutt vil jeg påpeke at den europeiske ideen heller ikke er forenlig med pan-europeiske ideer, og derfor er europeiske føderalister utvilsomt ikke "superstatseuropeere" (Kemal Dervis, 2005).
"Opplysningstidens tidsalder, det vil si den optimistiske troen på ubegrenset fremgang gjennom fornuften, har nesten sviktet utenfor vitenskapen i Europa."
Eugene Kogon (1974: 23)
