Post bilde: syklist | © Pixabay
Med det mener jeg ikke å «trekke opp og trappe ned», men i denne artikkelen sikter jeg til medborgerne som har bestemt seg for å sykle i og rundt Heilbronn.
For det første har sykling alltid vært en utfordring i Heilbronn, i alle fall så lenge jeg kan huske.
I min tid var det vanlig at vi Heilbronner begynte med trehjulssykkel, byttet til sparkesykkel og så fikk vår første sykkel med treningshjul. Og så snart du kunne sykle ordentlig og selvstendig, var det på tide å ta sykkelkort mens du fortsatt gikk på barneskolen. Å balansere og kjøre sakte var de største utfordringene, for vi var alle veldig flinke til å springe rundt svinger.
I begynnelsen, for oss bybarn, var sykkelen en ny leke som man kunne gjøre mye ugagn med på gata; Vi dyttet selvfølgelig syklene på fortauene, for det var en æressak på den tiden. Senere var sykkelen mer et middel for å komme til de omkringliggende landsbyene, fordi det alltid var bedre og mer behagelig å gå i Heilbronn.
Min opprinnelige entusiasme for sykling ble stoppet veldig tidlig av et tre, som ikke bare ødela min første sykkel, men etterlot varige minner med meg den dag i dag og også gjorde meg til en entusiastisk fotgjenger.
To av skolekameratene mine som syklet var mindre heldige, den første ble påkjørt av en lastebil med skoleavslutningsbeviset i hånden og den andre ble oversett av en bestemor i bilen under den daglige sykkeltreningen, som regelmessig tok ham fra Heilbronn til Waldenburg og tilbake igjen overlevde han heldigvis, men avsluttet sin idrettskarriere brått.
I dag er Heilbronn fortsatt den samme byen, men antallet sykler og bruken av dem har tydeligvis økt eller endret seg betydelig. Du er ikke lenger trygg fra medborgere på gangstier eller skogsstier; Folk, hunder og rådyr blir skremt av terrengsykler med hjelpemotorer som bryter ut av busker og hekker, som ungdom og spreke pensjonister suser på gjennom skog og mark. Selv fotgjengerområdet har blitt et mekka for bøllete sykkelentusiaster som absolutt aldri har hørt om gjensidig omtanke.
På den annen side rapporterer sykkelbekjente, venner og også min bedre halvdel om hårreisende situasjoner når de prøver å følge anviste sykkelstier gjennom Heilbronn.
Derfor vil jeg minne alle om følgende: Grunnlaget for enhver sameksistens er gjensidig hensyn, og i det nevnte tilfellet plikten til de sterkere eller raskere til å ta særlig hensyn til andre trafikanter. Først kommer barna, eldre, personer med synlige funksjonshemninger og så resten av fotgjengerne. Deretter syklistene og jernbanekjøretøyene. Til slutt motorsyklene, bilene og til slutt busser og lastebiler.
Med det og litt mer vennlighet burde hverdagen i Heilbronn også være lettere å mestre!
Men det fjerner ikke det faktum at dagens sykkelveiutforming i og rundt Heilbronn er suboptimal og klart behov for forbedring.
Jeg synes ideen om å lage motorveier for sykler utenfor byområdet er god. Men man må også passe på at disse da egner seg for sykkel og ikke er knyttet til landbruksveier, for det skaper unødvendige farlige situasjoner.
Når de ender i byen Heilbronn, må disse ekspresssykkelfeltene, som motorveier, ikke ende ved en mur, men de skal lede den innkommende trafikken jevnt inn i byen, selv om det «bare» er syklister. I tillegg skal det være tilstrekkelig oppstillingsplass for sykler, som for biler, hvorfra syklister kan fortsette til fots.
At sykkelveinettet i Heilbronn i seg selv er mer som et lappeteppe, som også består mer av hull enn teppe og hvis respektive begynnelse og slutt av og til er farlig for publikum, trenger ikke å fortelles syklistene.
Men siden den eksisterende transportinfrastrukturen i Heilbronn neppe vil øke arealmessig de neste tiårene, tror jeg ikke det er en løsning å dele den tilgjengelige plassen ytterligere mellom de ulike trafikantene. Derfor foreslår jeg følgende:
Eksisterende indre bysykkelfelt, bortsett fra eksisterende og faktisk fungerende sykkelekspressfelt, legges enten på nytt på veg eller fortau. Men disse er forberedt på en slik måte at de trygt og enkelt kan brukes av alle trafikanter.
Flytende og spesielt stillestående trafikk (parkering på fortau!) skal alltid prioritere det «svakere» kjøretøyet, noe som neppe vil skape problemer i tider hvor 30 km/t favoriseres i sentrum.
Sykler blir da til og med forbikjørt på alléen med tilstrekkelig avstand, hvis de ikke snirkler seg gjennom trafikkorken der selv. Men syklister begynner også å bli hensynsfulle igjen, og hvis de foretrekker fotgjengerområdet fremfor alléen, skyver de til slutt sykkelen noen meter eller viker for fotgjengere på fortauet.
Hvis du nå innvender at dette ikke ville være mulig i Heilbronn, så kan jeg forsikre deg om at det allerede finnes fungerende modeller i Heilbronn-distriktet, der til og med alle trafikanter deler samme trafikkrom.
Til slutt, for å komme til poenget igjen: For det første trenger vi et gaterom uten jettegryter og hindringer som kan gjenkjennes og brukes som det av alle trafikanter. For det andre vil fortauene, som forhåpentligvis vil være godt utbygd, også være åpne for syklister, men de vil være på linje med fotgjengere der. Og for det tredje må det være tilstrekkelig med parkeringsplass for sykler så vel som for biler.
Og kjære syklister, hvis du ikke tør å sykle på alléen, så trenger du ikke ta frustrasjonen ut på pensjonister eller til og med barn i fotgjengerfeltet. For, som allerede nevnt innledningsvis, er det å sykle på ingen måte "å tråkke opp og tråkke ned".
Også Detlef Stern har allerede fått erfaring med sykkelen i Heilbronn og dette i blogginnlegget "Fra hverdags fotgjenger til hverdagssyklist' (oktober 2019).