siste linje

Post bilde: mann | © Tumisu på Pixabay

Helt overraskende, men likevel ganske logisk, brukte jeg denne kvelden med noe dypere samtaler. De siste ukene har jeg måtte sørge over en del farvel i min venne- og bekjentskapskrets. Å dø er rett og slett en del av livet, men det blir ganske enkelt og altfor ofte bare ignorert av de som (fremdeles) er i live.

Mesteparten av tiden tjener døden som følger med å dø bare til å bringe litt underholdning inn i folks vanlige liv; det er nettopp de dødsfallene som er litt mer uvanlige, som herjinger eller skoleskytinger, som får litt mer spenning i media. Å dø i krig blir derimot veldig raskt en vane og bare av allmenn interesse hvis det i det minste kan annonseres som avgjørende for krigen.

På den annen side er den helt vanlige døden som vil ramme de aller fleste av oss – før eller siden – mindre et tema i samtalene våre. Mesteparten av tiden blir han behørig gjennomarbeidet i minutter med stillhet og sniker han seg «kaldt i hemmelighet» i familien eller omgangskretsen, kvitteres han med en tur på kirkegården, eller i det minste med et sympatikort.

Derfor var kvelden en stor seier for meg, nemlig da vi, to venner som lette, plutselig kom på temaet å dø. Først bare en utveksling om siste nytt i den felles bekjentskapskretsen utviklet samtalen seg plutselig til en svært intensiv samtale om selve døden og eventuell døende omsorg. Lykkelige er de som ikke trenger å dø helt alene - men vi vet ikke sikkert!

Det er hyggelig å være sikker på at, takket være dagens teknologi og vårt nåværende helsevesen, er det å dø mer eller mindre som å skli inn i en annen verden. Tidene med minuttlange krampekamper de siste sekundene av ens eget liv ser ut til å være overvunnet. For ikke å snakke om de traumatiske minnene til de som må være vitne til, til og med overleve, alt dette.

Likevel er spørsmålet om hvordan man mener man må forholde seg til sin egen død veldig spennende. Ikke alle er så heldige å plutselig og helt uventet bli drept av en hjerneaneurisme i søvne.

Når blir man sikker på sin egen død? Når aksepterer du din egen død og hvordan bruker du da de siste månedene eller timene? Fortsetter du bare som før og håper at døden går deg forbi? Sjekker du fortsatt om du virkelig har gjort alt for å få orden på dine personlige saker? Sliter du med din egen skjebne til det siste? Eller slipper du bare taket?

De siste eksemplene fra venner og bekjente gjorde oss til slutt rådvill. Til tross for vår beste innsats, har vi ikke funnet tilstrekkelige svar i kveld.

Og så håper jeg at denne samtalen ikke var den siste i sitt slag, om ikke annet enn av min egen interesse, fordi virkningene kommer nærmere og nærmere.