Featurefoto: Militær flyplass på 1990-tallet
Jeg har alltid elsket å synge, og jeg vil mye heller synge helt off-key - jeg er naturlig på dette tidspunktet. Og så var det ingen tvil om at jeg også meldte meg frivillig i skolekorpset. Noe som ikke skadet meg, for da musikklæreren kjente igjen sangegenskapene mine, gjorde vi en avtale, som de sier i dag: Jeg sluttet å komme på kormøtene og fikk aldri dårligere karakter enn treer i musikk. Avtalen varte til jeg ble uteksaminert fra videregående, noe som burde være nok bevis på mine sangegenskaper.
Så, som soldat, gjenoppdaget jeg korsangen, og denne gangen var det fine med det at sangen bare måtte være høy og ingen brydde seg om resten, i hvert fall de første årene. Og hvis du fortsatt var rimelig sikker på teksten, desto bedre. Forresten, ingen, egentlig ingen var plaget av innholdet i sangene, og knapt noen av soldatene brydde seg om det. Det var alltid de samme sangene, noen av dem hadde blitt sunget i godt over hundre år. Og så hadde nok hver bataljon en eller to sanger som hver soldat måtte kunne synge, og jeg mistenkte allerede da at det var nettopp de sangene de eldste sersjantene kunne teksten til, i hvert fall et vers av den.
Det var et tegn på sangegenskapene mine da den tillitsvalgte fra min tropp en dag kom til meg og forsikret meg om at de egentlig ville gjøre alt med og for meg, men bare hadde ett ønske, nemlig at jeg ikke lenger skulle synge med. Det var det så endelig med min sangkunst og de kommende tiårene bare nynnet jeg med.
Så en dag ble vi kjent med en utmerket operasanger som også var overbevist om at alle kunne synge. Da vi ble venner og vi alle kjente hverandre bedre, endret hun sin profesjonelle mening: alle kan synge, bortsett fra Heinrich.
Og derfor var det en veldig spesiell glede for meg da jeg kunne bli bedre og bedre kjent med herrene i Coro del Grappa, fordi de var så sjarmerende og fikk meg til å synge med igjen og igjen, med den sterkeste sangeren rett ved siden av. jeg sørget for at tonene mine druknet i refrenget. Sangerne tok det med humor da en av tonene mine slo gjennom til publikum, og først prøvde de til og med å hjelpe meg med et tips eller to - forgjeves, selvfølgelig.
Akkurat nå, og dette er også grunnen til dette innlegget, hørte jeg det eldste barnet mitt synge en soldatsang, som nå minner meg om min egen favorittsang. Jeg vet ikke om det er forbudt i mellomtiden, og som jeg sa før, pleier ikke teksten å ha noen betydning uansett.
Det er så fint å være soldat
Det er så fint å være soldat, Rosemarie,
Ikke hver dag bringer sol, Roesemarie,
Men du, du er talismanen min, Rosemarie,
Du er foran meg i alt, Rosemarie.Soldater er soldater
i ord og i handlinger,
Du vet ikke noe tull
Og bare tro mot en jente
Valleri, Valleralle ralle ra!
Rosmarin.To år har gått så fort, Rosemarie,
Og når jeg er med deg igjen, Rosemarie,
Så kysser jeg deg og forteller deg, Rosemarie,
Fra nå av, kjære, er du min, Rosemarie.Soldater er soldater
i ord og i handlinger,
Du vet ikke noe tull
Og bare tro mot en jente
Valleri, Valleralle ralle ra!
Rosmarin.I trofasthet for alltid, Rosemarie,
La oss begge gå til alteret, Rosemarie,
Og håndhilse på oss, Rosemarie,
I lojalitet til fedrelandet, Rosemarie.Soldater er soldater
Herms Niel
i ord og i handlinger,
Du vet ikke noe tull
Og bare tro mot en jente
Valleri, Valleralle ralle ra!
Rosmarin.
For ikke å få noen falske notater i dette blogginnlegget - som sannsynligvis ville vært meg - vil jeg påpeke at de to siste sangene, som jeg sang med full iver, er "Va, pensiero" (Giuseppe Verdi) og på den annen side "Bella ciao", hymnen for anerkjennelse av den italienske motstanden.
Og jeg har alltid klart å identifisere meg bedre med innholdet i disse to låtene, men jeg er også glad for å konstatere at begge egner seg mindre godt til marsjering, og det er det som til syvende og sist betyr noe når det kommer til soldatsanger.
Togkameratene mine på den tiden likte forresten mine amerikanske soldaters sanger mye bedre, tekstene var også mye enklere og innholdet var veldig lettfattelig – dog på engelsk – og i dag gjør de fortsatt hver rapper til en ren melkegutt. Disse sangene var så gode at jeg fra dagens perspektiv lar være å presentere dem her.
For noen ting kan bare forstås hvis du ser på dem i deres egen tidsmessige kontekst. Dessverre er det svært få som klarer dette.
