Om besittelse

Post bilde: trær | © Joe på Pixabay 

La oss forestille oss at vi går gjennom en mektig eikeskog med flere hundre år gamle eiker og andre mektige trær, og eieren av denne skogen forteller oss stolt om eiendommen sin. Nå kunne man spørre seg hvordan et menneske i det hele tatt ville ønske å eie slike fantastiske skapninger, som allerede var der før de eksisterte og fortsatt vil være der når, bortsett fra trærne, kanskje ingen husker dem i det hele tatt.

At noe slikt i det hele tatt kan skje, skyldes utelukkende vår egen verden, som kun eksisterer fordi de levende vesenene i den fortærer hverandre. Om dette er en god verden eller ikke er noe noen få filosofer fortsetter å diskutere. Til syvende og sist er det gode at selv vårt eget univers ikke bryr seg om solsystemet vårt eksisterer eller ikke. Og så kan man konkludere med at selv menneskeheten i sin helhet bare er en helt ubetydelig fugleskit i rom-tidskontinuumet, bortsett fra oss selv selvfølgelig!

Mens jeg gikk med en venn gjennom et fiskemarked i Napoli, trakk jeg oppmerksomheten hans til de mange små blekksprutene som alle prøvde å unnslippe sin skjebne. Han var enig med meg i at de fleste blekksprut var smartere enn noen medborgere. Da jeg spurte ham hvordan man til og med kunne spise slike skapninger, svarte han ganske riktig, "rett og slett fordi jeg er sterkere".

Og slik kan man allerede se på det som en stor suksess for menneskeheten at man har kommet til den overbevisning at man i det minste ikke kan eie sine medmennesker, enn si spise dem. Med de andre innbyggerne på planeten vår er vi langt fra så langt, fordi vi fortsatt eier dem ved lov. Vi kan imidlertid bare gjøre denne eiendommen til vår egen hvis vi bruker opp disse skapningene, og derfor eier den stolte skogeieren ingen trær, men kun solide kubikkmeter med tre.

En annen prestasjon av menneskeheten er at de, i det minste i de mer siviliserte delene av vår verden, har kommet til å tro at eiendom er en forpliktelse. For dette betyr at eieren av andre levende vesener også er underlagt forpliktelser med sin eiendom, nemlig at han kun er rettmessig eier dersom han også tar vare på sin eiendom.

Og dette gjelder naturlig og logisk også død eiendom, det være seg penger, verktøy, handelsvarer eller annen eiendom. Og hvis du ser nærmere på dette faktum, er eierskapet ikke bare begrenset av ens levetid, men også av evnen til å ta vare på ens eiendom.

Og så er det faktisk ganske bra hvis du kun bruker penger og andre forbruksvarer til eget forbruk og dermed alltid returnerer dem til kretsløpet. Det er litt annerledes med verktøy og de tingene som du bruker og også trenger kontinuerlig og som, fordi du tar vare på dem, ikke slites ut eller "forbruker" så raskt. Selv da er det bare fornuftig å eie det hvis du faktisk trenger disse tingene. Og så kunne man egentlig stille seg spørsmålet om man z. Hvis du for eksempel ikke er ansatt i fagene, må du faktisk eie arbeidsbenken i kjelleren.

Mange medborgere ser denne typen besittelse, som ofte defineres som eiendom, som en del av formueoppbygging og samler dermed opp ting som de faktisk ikke trenger selv, men hindrer andre mennesker i å bruke dem. Med mindre disse tingene gjøres tilgjengelig for andre mennesker som "kapital" mot husleie, gebyrer eller andre fordeler. Uansett ender det opp med å skape flere eiendeler enn det som faktisk er nødvendig, noe som igjen øker det totale forbruket.

Og dette er tilfellet i alle våre sosiale og økonomiske systemer, også de som formelt har gitt avkall på kapital, eiendom eller eiendom. Interessant nok resulterer alle deres forsøk bare i mangel på alle varer - selv de immaterielle - noe som tyder på at vi enten ikke helt forstår eierskap, eller bare at vi som menneskelige samfunn ikke organiserer oss til fordel for alle - trærne ser ut til å ha mye foran oss i denne forbindelse.