Post bilde: Sosiale medier | © Shutterstock
Etter alle disse årene er det veldig vanskelig for meg å se noe positivt med sosiale medier. Og den aktuelle diskusjonen om Twitter eller den gjerde-knuste religionskrigen med den antatte konkurrenten Mastodon viser tydelig det virkelige problemet med sosiale medier.
Av faglige grunner og fordi en av mine veldig gode bekjente var minst en av oppfinnerne av de såkalte sosiale mediene, var det uunngåelig at jeg ville forholde meg til det helt fra starten og også prøve å bruke nye tilbud som ble tatt opp for meg selv igjen og igjen.
Men jeg kom også umiddelbart over kjerneproblemet med sosiale medier og prøvde å løse det veldig pragmatisk, nemlig ved å lage mitt eget sosiale medieprodukt (senest under domenet worldcitizenship.com) før Facebook og Co. og dermed også sørge for at jeg er fortsatt mester i mitt eget innhold. Imidlertid løste dette åpenbart ikke dette kjerneproblemet for de andre brukerne, så oppstarten min ble sittende fast veldig tidlig i sin spede begynnelse - og, veldig overraskende for meg, ble veldig snart forbigått av de nå velkjente sosiale mediene.
Dette var så overraskende for meg fordi de andre leverandørene hadde det samme problemet og ikke løste det heller. Og brakte også to andre stygge ting inn i bildet, nemlig handel med personopplysninger og påtrengende import av reklame.
Og så jeg kan bare anta at grunnleggerne av disse sosiale mediekanalene klarte å distrahere folk fra dette kjerneproblemet eller til og med selge det til dem som en fordel. Men en ting er sikkert, og jeg har kunnet observere dette gjennom årene, at suksessen til alle sosiale medier avhenger av først å kunne generere en kritisk masse av brukere og deretter få alle til å tro at det er flere og flere nye brukere. Så snart et produkt truer med å falle under denne kritiske massen igjen, er slutten av dette produktet forseglet - det er mange eksempler på dette.
Og derfor er det sosiale mediers store kunst å overbevise brukere om at «de andre gjør det også», og så snart «de andre gjør det også» bryr de fleste seg ikke om hva de gjør, og bryr deg heller ikke det er mange veldig dårlige eksempler her, selv i det virkelige liv, som pogromer viser gang på gang.
I mellomtiden dukker det opp et annet problem, nemlig at idealister eller til og med filantroper ikke kan drive et nettverk som forbinder milliarder av mennesker. Frivillige ville bli overveldet med dette alene (se f.eks. Wikipedia) og tusenvis av ansatte vil rett og slett bli betalt. Dette problemet forverres av det faktum at de aller fleste brukere av sosiale medier er for gjerrige til å betale for denne tjenesten; dette starter med e-postleverandørene og førte nylig til virkelig bisarre diskusjoner på Twitter.
Dette gjør at operatørene av disse nettverkene ikke har noe annet valg enn å tjene penger gjennom annonsering eller handel med personopplysninger. Og de som nøler med å gjøre det, vil gå med tap (Twitter). Hvis du virkelig vil tjene penger (Facebook), må du ned i den menneskelige avgrunnen – fordi brukere av sosiale medier tvinger deg til å gjøre det!
Jeg ser tre mulige løsninger her. La oss starte med den absurde løsningen, som interessant nok også forplantes av «demokratiske» profesjonelle politikere. Det statlige sosiale mediet, i en noe mindre streng form det sosiale mediet ÖRR, som da ikke vil tjene penger med oss mennesker, men vil kontrollere eller til og med dominere oss mennesker! Det virkelig morsomste med denne løsningen ville være at, enten vi liker det eller ikke, ville den virkelig ta pengene ut av lommene våre.
Den andre løsningen vil være at staten setter et minimumsbeløp for bruk av sosiale medier, som alle tilbydere må kreve av brukerne av sine sosiale medieprodukter. Fordi vi innbyggere rett og slett ikke lenger er i stand til å erkjenne at tjenester og produkter koster penger (avisene våre kan synge en sang om det!). Og siden de sosiale mediene dermed ville ha et økonomisk grunnlag, må handel med personopplysninger være uttrykkelig forbudt. De respektive sosiale mediene fortsetter da å konkurrere om brukerne og de mer suksessrike kan generere ekstra inntekter, f.eks. B. gjennom annonsering eller betalte tillegg. Sjarmen med dette er at det fortsatt er opp til brukeren å bestemme hvilket produkt som skal brukes, og «dårlige» produkter, som mine, forsvinner også fra markedet.
Den tredje måten, som nå er bedre kjent under begrepet Fediverse, gjør brukeren til eieren av dataene sine når han ikke legger ut på Mastodon, og gjør Internett til det det var fra starten av, nemlig et føderalt nettverk. Og slike mindre strukturer blir mer sannsynlig drevet av frivillige som ikke nødvendigvis trenger å leve av dem. Siden det hele blir litt mer komplisert, kanskje enda mer anstrengende, tar nok de fleste av oss det ikke med oss. Enda verre, lemenene blant oss mister oversikten over hvem de skal jage i disse dager, og skrepper ut når disse byttene skjer for ofte.
Og så, før eller siden, vil i det minste disse tre løsningene eksistere side om side, men dette løser ikke det grunnleggende problemet, nemlig hvordan forblir jeg i kontroll over mine egne data?
Jeg skriver derfor her på bloggen min og er villig til å koble denne bloggen til andre weblogger og nettsteder. Jeg fortsetter også å bruke sosiale medier og har begynt å samle produktene mine der og jeg bestreber meg også på å registrere mine uttalelser der i min egen lapp for senere bruk, for hvis du bare legger ut på sosiale medier sånn, kan du også snakke med veggen med en gang.
Som noen nå må vite, endte deres Twitter-berømmelse med Twitter, og før de noen gang tok slutt. Jules Vernes eller Niklas Luhmanns notatbokser er fortsatt i live i dag.
