Post bilde: tredukker | © Pixabay
Alle mennesker er like for Gud og de burde være like for loven, det er i alle fall det den frie verdens grunnlover sier.
Men det er nettopp vi mennesker som utgjør forskjellene, selv der det åpenbart ikke er noen. Og selv der vi ser etter det vi har til felles, ender vi opp med å skape det som skiller oss, i hvert fall fra de helt forskjellige menneskene.
Vår oppfatning og den tilhørende bearbeiding av inntrykk fra omverdenen ser ut til å kun bestå av den konstante sammenligningen av like og ulikt; lik den binære koden til kalkulatorer.
Så vi klamrer oss til slike sammenligninger hele livet og må anta at dette er tingenes natur, i det minste vår.
Det er interessant for observatøren å finne ut hvilke forskjeller den enkelte holder seg til og også hvilke de arbeider gjennom i fellesskap.
Fordi ved å gjøre det skaper vi mennesker uventet til og med hele etniske grupper, stammer opp til nasjoner. Men også barbarer, «undermennesker» eller funksjonshemmede.
Interessant for meg var den første kollektive forskjellen i løpet av skoledagene mine. Dette skilte ikke mellom gutter og jenter, dumme eller dumme, tyske eller ikke-tyske, men mellom elever med Geha fyllepenner og de med Pelikan fyllepenner. Jeg hadde forresten en Geha fyllepenn, men jeg kan ikke huske om det var en god ting eller en dårlig ting.
Senere var vi elever i Heilbronn forskjellige på om vi tilbrakte sommerleiren på Gaffenberg eller i AWO-Waldheim, og på slutten av skoledagene, hvor vi deltok på dansekurset.
I dag er det mer sannsynlig at slike forskjeller blir gjort blant studentene av «klærne» som vises eller mobiltelefonen, som er like meningsløst som våre skiller var da.
Senere i livet er det mer de fysiske egenskapene, religiøs tilhørighet som vises, morsmål eller manglende språkkunnskaper eller den foretrukne kulturen vi mennesker elsker å jobbe med andre.
Uttrykksevnen for oss selv og omgivelsene våre vil være lik den i våre skoledager; men uten disse konstante sammenligningene kan vi nesten ikke bevege oss gjennom våre egne liv, og vi kan heller ikke kommunisere med andre mennesker.
Uansett sparer det oss alle fra å lete etter distinksjoner som er av reell betydning for oss selv og også for andre mennesker.
Til syvende og sist vil dette være forskjellen mellom å være en ressurs for miljøet og våre medmennesker eller bare et ansvar; dvs. det stadig mer diskuterte økologiske og sosiale fotavtrykket som vi etterlater oss på slutten av våre dager.
Det er nettopp denne forskjellen vi alle viker mest unna, og derfor foretrekker vi å fortsette å jobbe hånd i hånd med de ovennevnte sammenligningene, eller rettere sagt, langs trivialiteter, enn å gjøre forskjellen med oss selv for det første tid og prøv å være en ressurs.
"Det er tre klasser av menn: elskere av visdom, elskere av ære, elskere av vinning."
Platon, republikken (ca. 380 f.Kr., bok IX)
