Post bilde: barn som leser | © Pixabay
Klokken er halv sju og en hel dag går mot slutten. Egentlig burde vi sakte hvile oss og bringe dagen til en behagelig slutt. Men det er ikke mulig hos oss, tvert imot: Senest rundt halv sju blir vi noe hektiske. Det må fortsatt spises på kvelden, barna må pusse tennene, vaske seg, ta på seg pysjamas og alt det der raskt. For jo før vi er ferdige, jo mer tid har vi til å lese høyt. Vi er ivrige foreldre, har gjort leksene våre og følger hver pedagogisk diskusjon med stor interesse. Derfor vet vi hvor viktig lesing er for barna våre. Det fremmer ikke bare lese- og språkkunnskapene til våre kjære. Nei, vi vet også at det er tidsvinduer i menneskehjernen, og når de først er lukket, ja da "God natt"!
Seriøst, dette kan alt være sant, men skal jeg fortelle deg hvorfor vi leser for barna våre? Rett og slett fordi vi liker det! Vi nyter den koselige kveldstimen når vi koser oss og fordyper oss i bøkenes rike. De har fulgt oss i mange år: den sultne larven, Findus og Petterson, den lille ravnen og hva de alle heter. Etter hvert som tiden går og barna våre blir eldre, endres også repertoaret vårt. Og historiene som gjør kveldstimene så verdifulle for oss, er fylt med helter fra våre barndomsdager: å føle deg like sterk som deg igjen Pipi Langstrømpe, med Jim Button Dra på en opplevelsestur eller bli litt skremt av det lille spøkelset. Denne opplevelsen rettferdiggjør kveldens kjas og mas. Jeg har allerede nevnt at vi er ivrige foreldre, og derfor lar vi alltid lesingen bli avbrutt av den felles samtalen. På denne måten fremmer vi våre barns evne til å kommunisere og nærer i all hemmelighet håp om kanskje å oppdra en veltalende stjerneadvokat...
Men selv om det ikke blir noe av disse karrierehåpene, vil vi ha fantastiske minner. Det minner meg om, kjenner du faktisk Mr. Nett? Han heter Nett, men er en veldig gretten, dyster mann som gjør livet vanskelig for barna fra Bullerbü. Han er skomaker av yrke. Etter å ha kommet frem til denne historien kjenner jeg en viss usikkerhet hos barna våre. Og så spør jeg om de vet hva en skomaker er.
Etter en lang stillhet begynner ansiktet til vår datter å skinne og fullt klar over at hun kan gi det rette svaret, sier hun: «Men han kjører racerbil».
Kanskje vi tross alt trenger å revurdere prioriteringene våre, ikke la noen mulighetsvinduer lukke seg med barna våre før vi har gitt dem kunnskapen de trenger...
Dette blogginnlegget dukket først opp 15.-16. november 2003 i avisens "Family Ties"-spalte Trier folkevenn, der skiftende forfattere kommenterte familiehverdagen.
Ursula Schaffer er lærer ved Realschule Plus Bleialf i Rheinland-Pfalz, bor i Bitburg og mer enn det, min favorittsøster. Hun skrev blant annet flere gloser til spalten ovenfor. Jeg likte disse så godt at jeg ba henne publisere i det minste noen av dem på bloggen min.
