lesekvelder

Post bilde: barn som leser | © Pixabay

Klokken er halv sju og en hel dag går mot slutten. Egentlig burde vi sakte hvile oss og bringe dagen til en behagelig slutt. Men det er ikke mulig hos oss, tvert imot: Senest rundt halv sju blir vi noe hektiske. Det må fortsatt spises på kvelden, barna må pusse tennene, vaske seg, ta på seg pysjamas og alt det der raskt. For jo før vi er ferdige, jo mer tid har vi til å lese høyt. Vi er ivrige foreldre, har gjort leksene våre og følger hver pedagogisk diskusjon med stor interesse. Derfor vet vi hvor viktig lesing er for barna våre. Det fremmer ikke bare lese- og språkkunnskapene til våre kjære. Nei, vi vet også at det er tidsvinduer i menneskehjernen, og når de først er lukket, ja da "God natt"!

Men seriøst, det kan være sant, men vil du at jeg skal fortelle deg hvorfor vi leser for barna våre? Rett og slett fordi vi liker det! Vi nyter den koselige kvelden når vi krøller oss sammen og fordyper oss i bøkenes rike. De har fulgt oss i mange år: den aldri mette larven, Findus og Petterson, den lille ravnen og hva de heter. Repertoaret vårt endrer seg over tid og etter hvert som barna våre blir eldre. Og historiene som gjør kveldstimene så verdifulle for oss er fylt med helter fra barndomsdagene: Å føle seg like sterk som Pipi Langstrømpe igjen, dra på eventyr med Jim Button eller bli litt redd med det lille spøkelset. Denne opplevelsen rettferdiggjør kjas og mas i kveldstimen. Jeg har allerede nevnt at vi er ivrige foreldre, og derfor lar vi alltid lesingen bli avbrutt av samtalen vi har sammen. På denne måten oppmuntrer vi barnas kommunikasjonsevner og i all hemmelighet nærer vi håp om kanskje å oppdra en veltalende stjerneadvokat tross alt...

Men selv om det ikke blir noe av disse karrierehåpene, vil vi ha fantastiske minner. Det minner meg om, kjenner du faktisk Mr. Nett? Han heter Nett, men er en veldig gretten, dyster mann som gjør livet vanskelig for barna fra Bullerbü. Han er skomaker av yrke. Etter å ha kommet frem til denne historien kjenner jeg en viss usikkerhet hos barna våre. Og så spør jeg om de vet hva en skomaker er.

Etter en lang stillhet begynner ansiktet til vår datter å skinne og fullt klar over at hun kan gi det rette svaret, sier hun: «Men han kjører racerbil».

Kanskje vi tross alt trenger å revurdere prioriteringene våre, ikke la noen mulighetsvinduer lukke seg med barna våre før vi har gitt dem kunnskapen de trenger...


Dette blogginnlegget dukket først opp 15.-16. november 2003 i avisens "Family Ties"-spalte Trier folkevenn, der skiftende forfattere kommenterte familiehverdagen. 

Ursula Schaffer er lærer ved Realschule Plus Bleialf i Rheinland-Pfalz, bor i Bitburg og enda mer, min favorittsøster. Hun skrev blant annet flere gloser til ovennevnte spalte. Jeg likte dem så godt at jeg ba dem publisere i det minste noen av dem på bloggen min.

Skriv en kommentar

E-postadressen din blir ikke publisert. Erforderliche Felder sind mit * merket