defensiv evne

Hovedbilde: Forsvar i Afrika (2010)

Umiddelbart etter den andre verdenskrig uttalte de frie europeerne betingelsesløst for transatlantisk samarbeid og plasserte seg under USAs beskyttende paraply; også republikken Frankrike, som den dag i dag ikke ønsker å innrømme dette. Og umiddelbart etter det sovjetiske terrorregimets kollaps forsøkte også mange av Russlands tidligere satellittstater å komme inn under denne paraplyen så raskt som mulig.

Institusjonen eksplisitt opprettet for dette formålet, organiseringen av den nordatlantiske traktaten, som er bedre kjent under akronymet NATO, ble opprinnelig støttet av alle medlemsland med et høyt personlig og økonomisk bidrag. På grunn av det faktum at USA ikke bare var den største økonomiske makten og den største partneren når det gjelder befolkning innenfor denne organisasjonen, men også i økende grad ble presset inn i rollen som hegemon av alle, enten det var medlem eller ikke, som for øvrig også samsvarte med deres eget selvbilde, brorparten av kostnadene, ressursene og sist men ikke minst soldatene som skulle holdes klare lå hos amerikanerne.

Etter hvert som trusselen mot europeerne fortsatte å forverres på midten av 1980-tallet, begynte de i økende grad å redusere sine egne forsvarsutgifter eller bruke dem til andre formål; Nøkkelordet forplantet den gang: fredsutbytte.

Som et resultat, og fordi resten av verden ikke var så fredelig, måtte USA, med vilje, gå inn og øke sine egne forsvarsutgifter og utgifter ytterligere. Til dags dato har all innsats fra USA for å få europeerne til å ta del i disse kostnadene eller i det minste tilpasse sine egne forsvarsbudsjetter til den gitte virkeligheten forgjeves.

Hva ville skje hvis europeerne tenkte bedre om seg selv og ville bruke sin egen styrke til å motarbeide den stadig økende aggresjonen, og ikke bare fra den russiske føderasjonens side?

Jeg hevder at ingen europeisk stat alene er i stand til å oppnå en uavhengig forsvarsevne, enn si være i stand til å hevde seg mot en aggressor. Videre argumenterer jeg for at dette på grunn av dagens teknologier og nettverk ikke ville være mulig selv om en stat skulle bruke alle sine ressurser på forsvar. Videre hevder jeg at dette ikke ville være mulig selv med et forent Europa og dets kombinerte ressurser og kapasiteter! Det er ikke for ingenting at NATO ble grunnlagt etter andre verdenskrig, og dagens forhold er enda vanskeligere enn for 70 år siden.

Uavhengig av at Europa bare kan forsvares i nært samarbeid med sine transatlantiske partnere, bør europeere ha følgende i tankene. For det første er de menneskelige ressursene – unge europeere som er villige og i stand til å arbeide – bare tilstrekkelig hvis alle stater fordeler sine eksisterende borgere til en felles organisasjon; hver for seg, i hvert fall personellmessig, får ikke lenger en eneste operativ og dermed også bærekraftig divisjon sammen. Og selv med en felles personellgruppe, ville europeerne måtte bestemme om de på mellomlang sikt ville foretrekke robotisering av de væpnede styrkene eller ekstern bemanning.

For det andre, i motsetning til våre amerikanske partnere, har vi europeere prioritert – og med rette, etter min mening – det sosiale aspektet ved vår egen evne til å forsvare oss. Som et resultat kan vi bare sikre levedyktig forsvarsevne hvis vi ikke bare samler våre økonomiske ressurser på dette området, men også sikrer at forsvarsutgifter utelukkende og transparent brukes til forsvarsutgifter i fremtiden. Fortsatt underskudd av forsvarsmidler eller underfinansiering av forsvarsbudsjetter fører til syvende og sist til så høye utgifter at denne uønskede utviklingen kun kan snus på bekostning av sosiale budsjetter.

For det tredje er det endelig på tide for oss europeere å være tro mot våre egne prinsipper og sette vårt eget militær i tjeneste for «nasjonalt forsvar»; dette inkluderer selvfølgelig forsvar av alliansen og oppdrag på vegne av FN for å gjenopprette verdensfreden. Europeere praktiserer ikke maktpolitikk, og «krig er heller ikke en fortsettelse av politikk på andre måter» for oss!

Europeisk rustningspolitikk må endelig underordne seg dette prinsippet. Rustning er ikke det samme som våpenproduksjon og handel. Bevæpning er derfor ikke en eksportorientert gren av økonomien. Bevæpning er prosessen for å sikre at vennlige og allierte styrker er utstyrt med best mulig våpen, maskineri og utstyr, og alt annet disse styrkene trenger for å forsvare Europa og dets allierte med så lite skade som mulig. Dette betyr at best mulig utstyr og bevæpning ikke kan eksporteres! Det er derfor tvingende nødvendig at bevæpning oppsummeres i størst mulig ramme (jeg anbefaler igjen NATO som referanseramme) for ikke bare å oppnå best mulig effektivitet, men også tilsvarende bærekraft, og dette alltid i betydningen å være overkommelig for alle budsjetter.