Jul igjen! Året 2001, som var så turbulent for oss, går mot slutten. Et år i Chemnitz er over, i mellomtiden har vi blitt vant til den harde vinden her og bruker nå tiden til å se tilbake på de siste månedene.
Det hele startet med flyttingen fra Müllheim til Chemnitz i førjulstiden i fjor. På rekordtid på bare fire dager kunne vi i september få tak i en fin leilighet i jugendbydelen på «Kaßberg». Flyttingen måtte Tina organisere alene, for Heinrich slappet nok en gang av på et kurs. Til tross for noen reservasjoner, ordnet alt seg.
Vi fikk også organisere juletreet i all hast; var herresak igjen. Det nye året begynte for Max på en saksisk barneskole. Vi innså raskt at Sachsen trengte et kvantesprang fremover når det gjelder akademisk innsats sammenlignet med Baden-Württemberg. Vår stakkars Max, som til nå kun hadde rablet med pekepenn, ikke hadde peiling på hoderegning og fortsatt så på lesing som en anstrengende, slitsom og unødvendig deltidsjobb, måtte innse at det endrede miljøet i Sachsen også gjorde et nummer ting som er annerledes på skolen.
Det tok oss minst tre måneder å få ham et sted i midten på skolen. Det har vært en forferdelig tid, og vi er alle glade for at Max kom seg gjennom. Men prisen var høy. Av dette lærte vi å aldri flytte midt i et skoleår.
Konstantin avviste barnehageplassen vi fikk. Ingenting kunne overtale ham til å bruke denne plassen. Mamma Tina kunne egentlig ikke klandre ham heller, barnehagen var bare for fryktelig annerledes. Etter tre måneder på fire ventelister, kombinert med håp om kanskje å få plass i september, fant vi endelig en mulighet i Waldorfbarnehagen. Etter at Heinrich hadde gitt opp motstanden, var Konstantin i stand til å finne lykken der og vi med ham. Max utdanner seg for tiden musikalsk mer eller mindre frivillig med «keyboardet», mens Konstantin synger til det.
Etter alle disse månedene sliter vi fortsatt med å komme overens med den tradisjonelle SFO her. Nesten alle barna i klassen til Max er på SFO på ettermiddagene; Det betyr at de spiser lunsj der, tar en middagspause, gjør lekser og blir så tatt vare på til sent på ettermiddagen, når foreldrene kommer for å hente dem etter at jobben er ferdig. Å invitere venner over for å leke eller besøke dem regelmessig på ettermiddagen er bare eksepsjonelt.
Man merker overalt at bare en «Ostlohn» knapt kan brødfø en familie. Men mange «østkvinner» er like vant til å være sammen med konene sine på jobb og med familien om kveldene og i helgene. Det er et tøft liv. Men det er helbredende å se hvor godt vi faktisk har det. For å kunne fylle våre til å begynne med kjedelige ettermiddager bedre, spiller barna våre basketball, noe som betyr at de måtte gi opp håndball.
De trener nå to ganger i uken. Kurvene henger kanskje høyt, men entusiasmen fortsetter. Vi får se hvor lenge det fortsetter. Vi tilbrakte halvparten av vår tradisjonelle fire uker lange sommerferie i år hjemme i "Ländle" og brukte de to siste ukene til å oppdage Sachsen. Et vakkert land med mange slott, et paradis for barna våre.
På sensommeren, etter et lite spark fra ektemannen, bestemte Tina seg for å spørre nøye om hennes profesjonelle markedsverdi. Arbeidskontoret hadde kun to harde slag i magen klare for deg, noe som resulterte i en for tidlig «midtlivskrise». Men så – rart – åpnet Mr. Beyer, takket være jobbrådgiveren sin, døren til den etterlengtede treningshimmelen.
Tina har nå landet et ettårig kurs, som en dag, nærmere bestemt 30.10.2002. oktober XNUMX, og for en tilfeldighet, på fødselsdagen til gudenes ektemann, vil hun bli sluppet ut i lavlandet til en ny profesjonell uavhengighet.
Siden Tina nå er ute om morgenen, blir leiligheten nå kun ryddet en gang i uken i teamet. Hvis du da lukker øynene og rett og slett lar leiligheten være din leilighet, er alt i orden. Mennene i familien gjennomfører for tiden et lynkurs i husholdningen etterfulgt av en langvarig praksisperiode.
For Heinrich ga ikke yrkeshverdagen mye nytt; den flotte leiligheten måtte imidlertid kjøpes med en god halvtimes kjøretur hver.
Han fant avslapning fra den lange arbeidstiden i begynnelsen av august da han igjen fikk delta på et tre måneder langt kurs, denne gangen i Hamburg. Siden han reiste dit med tog, kunne han skryte av en sightseeingtur i Berlin to ganger i uken, som fant sted på søndager om natten og på fredager på dagtid. Berlin, en by som nå er innenfor vårt "sightseeing-område" og som er attraksjonen for oss ved siden av Elbens sandsteinsfjell.
På slutten av året kom yrket med to overraskelser. På den ene siden avsto arbeidsgiveren fra å sende ham i aksjon igjen og på den andre siden enda mer overraskende for alle, med det etterlengtede opprykk til major.
Når vi ser tilbake på året 2001 kan vi booke mange nye opplevelser og nye venner på vår livskonto.
Med denne uventet positive avslutningen på året, håper vi nå på et roligere 2002.
Til verdensfred, god jul og godt nytt år!
"Problemet med døden er ikke at den forandrer fremtiden, men at den etterlater oss alene med våre minner."
Peter Hoeg, Frøken Smilla har snø (2004 [1992]: 344)
