Post bilde: Middelhavet | © 8926 på Pixabay
Med slutten av andre verdenskrig ble vår europeiske idé den felles visjonen for alle demokratiske partier i Europa.
Selv om det alltid var meningsforskjeller i utformingen av et felles Europa og det hendte også at enkeltpartier forlot «Europabevegelsen» til tider og med mye bram, men selve ideen har blitt konsensus for alle europeiske demokrater. I mellomtiden har 28 europeiske land (inkludert Republikken Kroatia) besluttet å bli medlem av EU; selv om noen politikere ikke lenger vil innrømme dette i et populismeangrep.
I tillegg er det fortsatt nok europeiske land som ønsker å være medlem av samfunnet vårt eller regne med å kunne bli medlemmer så snart deres uavhengighet ikke lenger gir dem noen ytterligere fordeler. I tillegg er andre stater fortsatt svært positive til utviklingen av en europeisk føderasjon og har støttet den fra starten av med egne ressurser.
Dessverre må vi i dag innrømme at den første entusiasmen for å skape "Europas forente stater" for lenge siden har viket for en politikk med små skritt.
Nasjonalismen til våre medmennesker har gjenvunnet styrke raskere enn vi noen gang kunne ha forestilt oss, til tross for femti millioner drap og drap bare under siste verdenskrig. Mindre enn 50 år etter dette ble drap, plyndring og voldtekt midlertidig erklært som "statlige grunner" i deler av Europa. Enda verre, det forblir hverdagen i en mye større del av vår verden!
Derfor må vi mer enn noen gang trosse enhver form for nasjonalisme, først i vår umiddelbare nærhet og deretter også utenfor. Fordi vår europeiske idé forblir utelukkende den rette veien mot en verdensunion, som barnebarna til våre barnebarn forhåpentligvis vil kunne oppleve en dag. Det er sant at vi alle er glade for den nylige tildelingen av Nobels fredspris til oss borgere av unionen, og mange av oss ønsker også våre kroatiske venner velkommen som nye medlemmer, men dette må ikke blinde oss for de grunnleggende spørsmålene i samfunnet vårt .
Vi har ventet på en «europeisk grunnlov» siden tidlig på XNUMX-tallet. Selv en "europeisk hær" som allerede var vedtatt på det tidspunktet forblir et løfte og ble nylig stilt i tvil igjen av vår nåværende føderale regjering.
I tillegg til godt 60 år med fred i store deler av Europa og et felles marked, er det så langt kun oppnådd eliminering av grenser og euro som valuta i deler av EU; og selv disse prestasjonene er ikke lenger trygge for nasjonalistene.
Det er derfor i økende grad opp til oss europeiske føderalister å gi den europeiske ideen mer relevans igjen. Vi må sikre det som allerede er oppnådd, på det sterkeste forsvare det som er lovet og også ta tak i nye ting.
Vi trenger en felles grunnlov, vi trenger en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, vi trenger en felles valuta og en tilsvarende økonomisk og finansiell politikk.
Vi må håndtere migrasjon innenfor og til Europa, og vi må også sørge for at alle europeere kan leve og oppfylle seg selv som mennesker. I tillegg må vi europeere hevde oss mot andre samfunn og opprettholde vår egen identitet i vår felles verden.
Ved å gjøre det kan og må vi ikke unngå følgende spørsmål: Hvor langt kan Europa nå, eller rettere sagt hvor langt kan det nå?
Faktum er at Europa ikke kan betraktes som et kontinent da det allerede er spredt over fire kontinenter.
Det er også et faktum at selv om Europa ble formet av de tre monoteistiske religionene og fremfor alt av kristendommen, definerte det seg selv som et utdannings-, kultur- og verdisamfunn uavhengig av deres nåværende påvirkninger. Det er grunnen til at opptak av den "evige" kandidaten Republikken Tyrkia til EU er avgjørende, snarere bør diskusjonen allerede handle om opptak av land i Midtøsten og Nord-Afrika.
Man bør også tenke igjen på alternativene «Atlantic Union» og «Eurafrica». Enten vi liker det eller ikke, vil barna våre senest måtte forholde seg til de kinesiske, indiske eller andre mye mer tallrike samfunn og forhåpentligvis da være i stand til å bevare våre egne verdier for til slutt å bane vei for et demokratisk, fri, føderal og subsidiær verdensunion.
"SNART vil NOSTALGIA bli et annet navn for Europa."
Angela Carter, JOHN BERGER OG BYGGELIvets GÅR (29. mars 1987)
