Styrk effektiv kraft

5
(2)

Post bilde: Citizen | © Ints Vikmanis, Shutterstock

En borgerbevegelse blir ikke slik fordi innbyggere flytter dit, men utelukkende fordi innbyggerne som er organisert i den aksepterer utfordringer, det vil si flytter disse utfordringene og dermed endrer samfunnet som helhet.

En slik innbyggerbevegelse er de europeiske føderalistene, i det minste pleide de å være det til slutten av 1950-tallet. Dens styrke ble tydeligst følt i 1948, da europeisk-sinnede borgere fra hele Europa og langt utenfor kom sammen i Haag, og til slutt tvang profesjonell politikk til å forandre verden for alltid.

Fra begynnelsen lurte historikere fra nyere historie på om føderalistene ville lykkes med å oppnå samme effektivitet i våre samfunn som liberalisme, patriotisme eller til og med nasjonalisme og de forskjellige pan-bevegelsene tidligere hadde oppnådd.

Ikke bare Kirian Klaus Patel I sin bok "Project Europe - A Critical History" trekker han den konklusjon at selv om i 1945 nesten alle europeere ikke lenger ønsket krig, viste flertallet liten interesse for en løsning på dette problemet, nemlig gjennom den europeiske ideen, men bare og alene i deres positive effekter på ditt eget, veldig personlige velvære.

Så det var de europeiske føderalistene som, fullt klar over at de nå hadde den rette løsningen på de fleste sosiale problemer, aksjonerte heftig for frihet, demokrati og føderalisme og ba om Europas forente stater. I de første årene klarte de til og med gang på gang å vinne over hundretusener av medborgere for denne ideen og til og med å samle disse innbyggerne på gater og torg i hele Europa for proeuropeiske handlinger.

Optimistene blant føderalistene så på seg selv som den største europeiske borgerbevegelsen, og i troen på at de fleste av deres medborgere sto bak dem, skapte de ikke bare nye ideer som kommunalisme, vennskapsby eller en styrking av regionene, men også fakta fra profesjonelle. politikk til flere og flere innrømmelser i retning av en europeisk føderal stat og generelt gjeldende menneskerettigheter så vel som europeiske borgerrettigheter.

Opprinnelig svarte fagpolitikken på kravene fra føderalistene uten noen hvis eller men, men i løpet av de siste tiårene har den vært i stand til å komme til en forståelse med denne bevegelsen, som grunnla Europa og våre demokratier, og deres ideer om at disse ideer har blitt anerkjent av begge sider som grunnleggende gyldige, men de resulterende og nødvendige tiltakene og implementeringene ble ytterligere differensiert, byråkratisert og brakt inn i endeløse løkker av demokratiske og administrative prosesser.

På denne måten kunne fagpolitikken igjen ta initiativretten fra borgerne og også gjenvinne sin selvstendighet. Dette spillet ble startet av noen innbyggere - Altiero Spinelli nevnes her som et eksempel - og sivilsamfunnet har forgjeves forsøkt å gjenvinne initiativet frem til i dag.

Elskere av administrative prosesser og institusjoner blant de europeiske føderalistene så imidlertid ting annerledes og forplantet den spesielle måten å delta på, nemlig å ha konstant innflytelse på fagpolitikken som forening og dermed oppnå felles mål i et slags partnerskap. Gjennom tiårene har dette systemet blitt ytterligere utvidet, forfinet og dermed institusjonalisert gjennom koopsjoner, stortingsgrupper eller overgangen fra forening til stortingsarbeid og tilbake igjen, bare for å nevne noen eksempler.

Men selv i denne modellen fortsetter fagpolitikken å beholde initiativet, siden den er administrativt bedre posisjonert enn innbyggerne noen gang kan være. En ytterligere komplikasjon er at i motsetning til de europeiske føderalistene, tilpasser ikke faglig politikk sine ideer og mål med selve den europeiske ideen, men utelukkende med dagens og antatte flertallsoppfatning; I dette partnerskapet betydde dette at de europeiske føderalistene — integrert i systemet — mistet sin iboende makt i befolkningen og dermed også i politikken, og fagpolitikken fikk derfor innflytelse på de europeiske føderalistene heller enn omvendt.

Dette forklarer også hvorfor noen mål ikke har blitt nådd den dag i dag, og hvis disse fortsatt blir saksøkt av i det minste deler av innbyggerne etter 70 år, blir de igjen skrinlagt med den kortfattede kommentaren at «Roma ble ikke bygget på en dag enten”. vil.

Realistene i borgerbevegelsen noterer gjerne at flertallets mening, om ikke overbevisningen fra 1945, om at det ikke har vært noen krig siden den gang – i hvert fall i vårt land – er oppfylt, og at de europeiske føderalistene er ikke – eller ikke mer – enige om sluttresultatet av hvordan Europas forente stater til syvende og sist skal se ut.

Optimistene i profesjonspolitikken på sin side satte det i orden at de europeiske føderalistene gjerne presenterer profesjonspolitikken med flere gjennomarbeidede alternativer som også har funksjonelle garantier, som så måtte stemmes over av parlamentarikerne.

Til syvende og sist vil dette legge til en ny løkke i opprinnelsen til et forent Europa, en som godt kan gi enda et tiår med diskusjon, og utvanne både ansvar og ansvarlighet ytterligere.

En ytterligere komplikasjon i dag er at det, i motsetning til krig eller fravær av den, er problemer og utfordringer som ikke kan løses med endeløse løkker av institusjonelt og parlamentarisk arbeid og som heller ikke løser seg selv, som miljø og klimaendringer eller knapphet på ressurser og befolkningsvekst fra dagens for ikke å nevne pandemier.

Derfor er det nå på tide at vi europeiske føderalister insisterer på vår idé og våre konsepter, fremmer både Europas forente stater og en føderal grunnlov for Europa overfor våre medborgere og saksøker igjen i profesjonell politikk. Og så snart vi igjen oppnår effektiv makt med våre fungerende ideer, vil også fagpolitikken handle og tilby oss innbyggere hensiktsmessig gjennomarbeidede forslag og modeller, om så bare av den grunn at vi selv kan ta initiativet tilbake.

Denne gangen kan vi imidlertid bare slippe våre folks representanter ut av kroken spesielt og fagpolitikk generelt hvis begge definitivt har levert!

Vi vil ha Europas forente stater! Og vårt motto forblir det samme: Et forent Europa i en forent verden.

«Fra et visst punkt er det ingen vei tilbake. Det punktet er oppnåelig."

Franz Kafka, Building the Great Wall of China, Reflections on Synd, Suffering, Hope and the True Way (1931, 5)

Hvor nyttig var dette innlegget?

Klikk på stjernene for å rangere innlegget!

Gjennomsnittlig vurdering 5 / 5. Antall anmeldelser: 2

Ingen anmeldelser ennå.

Jeg beklager at innlegget ikke var nyttig for deg!

La meg forbedre dette innlegget!

Hvordan kan jeg forbedre dette innlegget?

Sidevisninger: 2 | I dag: 2 | Teller siden 22.10.2023. oktober XNUMX

Dele: