Utvalgt bilde: Scrabble Stones | © Alexas bilder på Pixabay
På grunn av anledningen skriver jeg noe om ordets rett og spesielt om det skrevne. Og jeg er allerede veldig spent på å se hvordan fullt kvalifiserte advokater vil korrigere tankegangen min. I løpet av tiårene har jeg ikke bare kommet til at enhver lov først og fremst er et tolkningsspørsmål, men jeg kan også presentere gode bevis for at den respektive lovtolkningen allerede er et politisk og ikke lenger et rent juridisk anliggende i vårt land.
Jeg starter med et eksempel fra et annet område. Hvis person A skyter en pistol mot en person og treffer dem, vil besittelse av kulen fra den pistolen også overføres fra person A til person B. Dette betyr at kulen i person Bs kropp nå tilhører person B og ikke lenger person A.
Og så snart person A får tak i den kulen fra person Bs kropp, er dette tyveri og, hvis jeg husker studietiden halvveis riktig, til og med væpnet ran, hvis person A ikke har lagt fra seg våpenet først.
Men nå tilbake til verden av skrevne ord. Det er ganske analogt med mitt eksempel ovenfor med ordene, så snart en person A adresserer ord til en person B, blir disse ordene deres eiendom etter mottak av person B. Dette betyr at person B er eieren av disse ordene og kan gjøre hva de vil med dem uten noen hvis eller men, inkludert å påpeke hvem disse ordene opprinnelig kom fra, fordi det sannsynligvis faller inn under aspektet opphavsrett.
Dette gjelder selvsagt også brevhemmeligheten, hvorved det gjøres oppmerksom på at person A er eier av brevet og dets innhold inntil person B har mottatt dette brevet. Brevet og hele innholdet blir deretter eiendommen til person B - på vanlig engelsk kan denne personen nå gjøre hva de vil med det. Det samme gjelder forresten e-post og innlegg.
Brevhemmeligheten er kun ment å sikre at ingen person C tar brevet og dets innhold i besittelse. Det er ikke noe mer.
Dersom person A ønsker å rette ord til person B som kun skal forbli kjent for person A og B, kan det inngås en hensiktsmessig avtale på forhånd. Her forplikter person A og person B gjensidig at de, uavhengig av hvem som eier ordene, ikke vil bli videreført til person C. Dette er nok kjent for de fleste under begrepene "offisiell hemmelighet" eller "klassifisert informasjon".
Og spesielt når det gjelder offisielle hemmeligheter og gradert informasjon – om ikke annet for åpenhetens skyld – må det iverksettes svært restriktive tiltak, hvorved det også må være et faktisk behov for «tilsløring». Fordi kommunikasjon er alt livs eliksir, og det er derfor helt avgjørende at informasjon flyter så fritt som mulig.
For å roe alles sinn vil jeg påpeke at dette kun er min helt personlige mening og selvfølgelig kan alle andre ha en helt annen mening.
Advokater må avgjøre om jeg har rett i min mening, men dessverre avgjør de vanligvis etter det respektive politiske klimaet.
