Hovedbilde: Heilbronn bybibliotek
Det fine med min nåværende livssituasjon er at jeg kan bestemme selv om, når og hvordan jeg vil jobbe. Og det beste er at når jeg først innser at dette arbeidet ikke er produktivt og ikke det minste morsomt, er jeg den eneste jeg kan klandre for det. Da mister jeg umiddelbart tålmodigheten og jeg avviser meg selv og dette uten varsel! — Det burde jeg ha tillatt meg selv for flere tiår siden.
Men dette har en veldig fin bieffekt, fordi de som vet om dette faktum prøver ikke bare å hele tiden holde øye med «morofaktoren», men også gjøre alt de kan for ikke å miste synet av de tidligere felles målene som taper.
Det eneste problemet med dette er at du etterpå kanskje til og med tar belønningen for arbeidet som er utført med litt dårlig samvittighet, vi har tross alt blitt hamret inn i det i flere tiår at arbeid ikke skal være morsomt - i hvert fall ikke ekte arbeid . Derfor er jeg også glad for at jeg stort sett tjente i jobben min og ikke jobbet – så jeg kunne alltid tillate meg å ikke miste morofaktoren av syne, selv i de mest uvirkelige situasjoner. Og når noe sånt ikke var mulig i det hele tatt, var det utrolig betryggende å vite at det faktisk finnes mennesker som ser på jobb som en tvang og som noe ubehagelig hele livet.
Jeg kan også si at det var veldig hyggelig at jeg kunne bruke hele mitt yrkesliv i jobber som hver hadde minst noe eventyrlig over seg. Og da jeg på grunn av min alder også fikk bli kjent med kontorgulvene, var disse allerede assosiert med virtualitet og veldig fleksibel mobilitet og var derfor igjen et eventyr i seg selv. Så jeg kunne aldri klage og allerede på 1990-tallet hadde jeg alle arbeidsplassopplevelsene som folk i dag møter med så fine utfordringer som er fine å se på. Og for mange av oss var Powerpoint-presentasjoner og videochatter allerede en helt utdatert affære på noughties, noe som får tårer i øynene med dagens forestillinger. Først når en nyutdannet universitetsutdannet råder meg til å forbedre mine egne presentasjoner med Powerpoint, forsvinner spøkelsen min. Men jeg vet fra en professorvenn av meg at noe slikt faktisk fortsatt undervises, i det minste ved universiteter - i hvert fall av de som nylig fotograferte overheadprojektorlysbildene sine og nå presenterer de forbløffede studentene med en lysbildefremvisning.
Men i mellomtiden er arbeidsmiljøer som coworking spaces og hjemmekontor sakte i ferd med å bli mainstream, som på noughties rett og slett var en del av et hyggelig arbeidsmiljø, men dessverre ennå ikke kunne komme opp med så flotte navn. Kanskje vil moderne ting bare fange oss hvis de også har et sexy navn.
Jeg liker å tenke tilbake på 1990-tallet, da jeg oppsummerte resultatene av arbeidet mitt på en Nokia Communicator mens jeg kjørte og sendte det til sjefen min på e-post eller faks, avhengig av konfigurasjonen til den eksterne stasjonen. Og hvis han ville at det skulle se pent ut, hyret han en sekretær til å gjøre det, og jeg måtte sette underskriften min under når jeg kom tilbake til kontoret. Og selv da viste PowerPoint-presentasjoner det viktigste, og hvis det var bilder, så noen få nakne mennesker som kunne sees et sekund eller to bare for å få publikums oppmerksomhet.
Men nok om de gode gamle dager. Jeg har nå mitt eget hjemmekontor – helt for meg selv – og fordi jeg under COVID-19 var i stand til å beundre en rekke arbeidsplasser via videokonferanse og ble spesielt imponert over utstyret til Detlefs stjernes arbeidssted, ønsket også å unne meg litt luksus, forutsatt det riktige utstyret for meg.
I tillegg til en ekte og komfortabel kontorstol, har jeg en enda mer komfortabel seng, rett ved siden av et skrivebord med god plass. Skrivebordet har en stor dataskjerm som er bra for forskning så vel som for å se på TV. Jeg har min egen datamaskin til jobb og til de obligatoriske videokonferansene, og hvis det ikke fungerer med de virtuelle operativsystemene, har jeg en annen datamaskin med Windows-operativsystem. Og det egentlig eneste nye – som forresten fungerer veldig bra – er de virtuelle kontorene i metaversen, som også blir mer og mer attraktive.
Det eneste hjemmekontoret mitt mangler nå er en veldig spesifikk espressomaskin og et minikjøleskap, selv om jeg ikke har bestemt meg for denne.
For dette kan jeg fortsette å falle tilbake på de velprøvde konseptene for mobilt arbeid, som interessant nok fortsatt kan klare seg uten overprisede og ineffektive co-working spaces. Flyplasser er fortsatt ideelle for det første samværet, og bruker senere svært godt utstyrte arbeidsplasser i folkebibliotekene. Og for videre diskusjoner er hyggelige hotelllobbyer fortsatt det beste valget.
Og det eneste som virkelig har endret seg gjennom tiårene er at du nå kan vise lånekort i stedet for de vanlige myntene.
Til syvende og sist vil imidlertid statussymbolene til langt overdimensjonerte hovedkontorer fortsette å hevde seg, siden det fortsatt og utelukkende avhenger av hvor mye penger man legger i sanden. Og man liker å bli målt etter mengden av disse beløpene. Du kan se det veldig godt på Googleplex, Apple Park, Amazon-hovedkvarteret eller de mange andre nye bedriftshovedkvarterene som samler så mange ansatte som mulig på ett sted – inkludert her i Heilbronn og området rundt.
"Arbeid som er rent slit, utført utelukkende for pengenes skyld, er også ren slit fordi det er svemmende i stedet for å forbedre seg selv."
Mortimer Adler, A Vision of the Future: Tolv ideer for et bedre liv og et bedre samfunn (1984)
