Utvalgt foto: Lilo & Werner
Det må ha vært en stund siden min bedre halvdel og jeg reiste med tog til en føderal konferanse. Denne gangen dro vi til den 66. føderale kongressen i Halle. Reisen utover førte via Stuttgart, Mannheim, Frankfurt og Erfurt. Hjemreisen gikk via Erfurt, Nürnberg og Crailsheim, noe som gjør en ekte Heilbronner litt trist. Reisen dit alene var begivenhetsrik og jeg skriver for tiden disse linjene på hjemreisen. Denne gangen hadde vi allerede vårt reserverte sete da vi startet reisen; en fordel om du starter reisen i en litt større by.
Vår 16. felles forbundskongress fant sted i byen Halle, som var litt for sykelig etter min smak, noe som nok er et direkte resultat av at byen har for få innbyggere i forhold til størrelsen. Kanskje er det også fordi andelen innbyggere med migrantbakgrunn er i underkant av 14 %, noe som ikke er nok til å redusere byens gjennomsnittsalder nevneverdig. Halle regnes fortsatt som den tredje største byen i de nye føderale statene og er kjent for de fleste av oss på grunn av angrepet på Hall-synagogen 9. oktober 2019.
Som kongressveteraner organiserer vi nå vårt eget støtteprogram og kunne avslutte fredag kveld i hotellbaren og lørdag kveld sammen Reiner Wichels og Jan-Philipp Scheu når Schnitzel vertinne Nyt. Skulle du noen gang stikke innom der, som jeg bare kan anbefale deg på det varmeste, så si til den gode sjelen i huset, Claudia Heinemann, beste hilsener fra meg.
Godt befestet og i godt humør bestemte vi oss for å ikke avslutte kvelden i baren - bartenderen vil tilgi oss dette - men å stikke innom Lilo & Werner, hvor det var ganske grei livemusikk Neil Young-Utøvere.
Hotellet med kongressområdet var absolutt et av de beste i byen, de ansatte der ga definitivt sitt beste, men det hindret ikke det gradvise forfallet og forsterket bare helhetsinntrykket av Halle.
Selve den 66. føderale kongressen gikk helt som forventet og overrasket neppe noen av delegatene. Denne gangen merket jeg imidlertid mer og mer - sikkert på grunn av miljøet - at jeg og min bedre halvdel nå er blant de "eldre medlemmene av foreningen", med bare noen få eldre "dinosaurer" som dukker opp her og der. Fordi jeg vokste opp med vissheten om at "tradisjon består i å alltid marsjere i forkant av fremskritt" (Gerhard von Scharnhorst), utseendet til dinosaurer får meg ikke til å føle meg nostalgisk i det hele tatt.
Det hele ble bare verre da jeg innså at det knapt er noen forskjell på disse dinosaurene og ungdomsforeningen vår til stede. Vi tok også farvel med en «veteran» som jeg for nesten to tiår siden så på som en ung bærer av håp; Verdens gang har nok totalt sett blitt litt urundt.
Jeg ser en grunn til dette, i hvert fall når det gjelder vår forening, i at man som person ikke skal kastes inn i foreningens arbeid – og dette skal være så høyt oppe som mulig – men man må heller vokse. inn i foreningen. Jeg hadde allerede tjent mine meritter på lokalt nivå i godt 20 år før jeg begynte å jobbe på føderalt nivå.
I dag er det ikke uvanlig at folk starter så unge og uerfarne som mulig på høyeste nivå i foreningen, feiler der som forventet, prøver å etterligne noen få dinosaurer (motto: mer utseende enn virkelighet og ikke gå sin egen vei) og så gå ned til øverste nivå Foreningsstrukturer videreføres, hvor folk også bare driver med tull.
Og så var det litt forfriskende at vi denne gangen kunne velge en eller to nye distriktsformenn til presidiet.
Det er en oversikt over de tidligere føderale kongressene til EUROPA-UNION akkurat her.
