Post foto: Forelesning | © Shutterstock
Innhold
demens
Et tema som fascinerer meg mer og mer jo eldre jeg blir. Og nå overskriften Matthew Pfefferle et blogginnlegg med «Kunstig demens». Det er forståelig at jeg tok en bit med en gang, da jeg kommer fra det fremtidige verdenssenteret for AI, som snart til og med får en egen park hvor du definitivt kan mate duer og ender. Kunstig demens vil helt sikkert finne sitt hjem der, i hvert fall så lenge AI er det siste raseriet blant investorer.
Men nå tilbake til Matthew Pfefferle og hans kjærlighetserklæring til weblogger.
«Et mål med den industrielle revolusjonen var å optimalisere ubehagelige og dumme prosesser for å skape mer tid til kunst og kultur. Og hva gjør AI? Den automatiserer akkurat denne friheten for oss og tar over oppgaven med å lage bilder og tekster for oss.»
Matthias Pfefferle, Kunstig demens (12.3.2024)
Jeg er overbevist om at det ikke bare vil fortsette å være ekte bloggere, men også kompetente lesere som setter pris på gode blogginnlegg og som også kan kjenne igjen «favorittbloggerne» deres. Og så lenge kunstig intelligens ikke skriver mye bedre blogginnlegg enn vi bloggere, trenger vi ikke bekymre oss mye for det.
Jeg er også overbevist om at vi bare kan snakke om kunstig intelligens når den faktisk bare blogger og maler bilder og på det sterkeste nekter ubehagelige og dumme prosesser å ta over og så overlate det til oss mennesker.
foredrag
Egentlig skulle det ha begynt igjen i forgårs, men ett og annet prosjekt går foreløpig ikke helt etter planen og styrer man flere prosjekter samtidig, har dette også innvirkning på resten. Derfor gleder jeg meg nå til neste tirsdag.
Mine tilsvarende forberedelser er nesten helt fullført, og jeg venter nå tålmodig på kaffen sammen med meg Detlef Stern, som vil begynne min forelesningsserie. Frem til da ser jeg på påmeldingene og er også spent på hvordan studentene vil engasjere seg; Jeg har allerede deponert ett eller to gullkorn.
I tillegg til muligheten for at jeg kan krysse en ny post fra min imaginære bucket list, er det spenningen mellom utdanningsvitenskap og prosjektledelse som vil fenge meg de neste ukene.
Deilig
Byen selger nå bygget i Fleiner Straße 41 til en privat investor. Denne gangen seiret fornuften og familiebedriften Böhnlein fra Bamberg fikk utvide i Heilbronn; Etter renoveringen vil det være den største Böhnlein-filialen. Jeg gleder meg allerede til nyåpningen, for blant annet etter tapet av Luithle gleder jeg meg allerede til Beilharz, som ble overtatt av Böhnlein gode opplevelser har laget.
Det som er mindre gledelig er at utviklingslauget har vært i trøbbel lenge. Selv om jeg synes synd på de berørte, må du fortsatt spørre deg selv hvordan du bærekraftig kan drive en forretningsmodell basert på overføringsbetalinger. Først var det kirkene som ble godt subsidiert av oss borgere til veldedig arbeid, så ble det lagt til andre stiftelser som tjente på eiendelene til mer vellykkede medborgere. Men så, etter min mening, utviklet det hele seg i feil retning fordi det var helt overdimensjonert. Og nå som vår velferdsstat sakte men sikkert når sine grenser og vi innbyggere må erkjenne at enhver velferdsstat også har andre statlige oppgaver enn bare å «smøre» innbyggerne, blir det svært vanskelig for en eller annen forretningsmodell.
Og så jeg er spent på å se hvordan vi som Heilbronn-borgere vil få det hele under kontroll lokalt. Å bare avvise kirkene og EU som hovedgivere – selv om de også er finansiert av oss – men å fortsette å stole på deres overføringsbetalinger er en holdning som absolutt bør revurderes.
Til syvende og sist er det nettopp de selskapene og virksomhetene som skaper lokale arbeidsplasser og skatteinntekter vi som innbyggere bør stole på og som kanskje til og med fremstår som veldedige. Selv om mange av mine lesere kommer til å rive seg i håret igjen, har jeg fortsatt stor tro på at en fungerende stat utelukkende lever av sine topputøvere og ikke fra de som kun er opptatt med å omfordele andres penger.
