Post bilde: ødelagte bygninger | © Angelo Giordano på Pixabay
Innhold
Lykken ved å gi
Et dikt av Bertolt Brecht
Den største gleden er å donere
De som har det vanskeligere
Og opprømt, med glade hender
Å spre de vakre gavene.Det finnes ingen rose vakrere
Som mottakerens ansikt
Når de er fylt, o store
Joy, senket hendene.Ingenting gjør deg så fullstendig glad
Takk for å hjelpe alle, alle!
Jeg gir ikke bort det jeg har
Jeg kan ikke like det.
desillusjon
Jeg har hatt mange samtaler de siste dagene, noen av dem sammen med Herbert Burkhardt, som raskt satte min siste innsats for å få litt mer fart inn i byen i perspektiv. Jeg må innrømme at en stor hit ikke er like lett å implementere som jeg var vant til – forskjellige byer, forskjellige skikker.
Uansett er jeg veldig takknemlig for alle de jeg snakket med for å ha brakt meg ned på jorden igjen. Nå skal jeg prøve å bare bake med mindre boller, noe som ikke trenger å være dårlig. Det som er betryggende for meg er at det ikke bare er meg, men at selv beviste fagfolk mislykkes på grunn av bystrukturene, selv om de har de beste forbindelsene i de mest berømte kretsene.
Og så kan jeg nok en gang si at strukturelle problemer til syvende og sist rammer alle innbyggere uten unntak – bortsett fra de som rutinemessig beveger seg rundt i den tredje dimensjonen. Og siden mange andre nå erkjenner dette, er det kanskje ikke så ille hvis du tenker på å bryte opp de belagte strukturene og slippe et friskt pust inn i byen.
Med mindre du gjør deg skikkelig lun i den kontemplative kosen. Og så, på begynnelsen av dagen, overså jeg rett og slett Nivea-kremen, svetten og hindringene i svømmebassenget fylt med hårspray, og på slutten av dagens ansikt-til-ansikt-arrangementer unnet jeg meg selv min første Affogato al caffè årets i Sülmerstraße.
Spenden
Uten tvil har donasjoner blitt uunnværlige i vår verden, og summene som doneres over hele verden er astronomisk høye. Det er interessant at folk i demokratiske land donerer mer enn i diktaturer, og at amerikanerne sannsynligvis har vært de mest sjenerøse menneskene i verden i flere tiår.
Også uten tvil har denne donasjonsviljen skapt sitt eget marked som utelukkende lever av andres vilje til å donere. Og organisert kriminalitet har også etablert seg ganske godt i denne pengesyklusen og jeg ville ikke blitt veldig overrasket om det nå tjenes mer der enn på narkotika-, menneske- eller våpenhandel.
Hvis du donerer, noe jeg bare kan anbefale til enhver borger, men vær så snill, ikke som en ny form for å selge avlat, men ut fra overbevisningen om at noen som har noe alltid kan gi noe av det - bortsett fra selvfølgelig i tilfellet hvor staten allerede innbetalt alt på forhånd.
Noe som igjen tyder på at fungerende demokratier generelt sett ikke har rausere folk enn i andre land, men at disse menneskene rett og slett har mer penger til overs i slutten av måneden.
Og så, etter min mening, kan man trekke konklusjoner fra borgernes vilje til å donere til kapasiteten for demokrati i deres respektive land - som selvfølgelig fortsatt må bevises.
Det gir i alle fall ingen mening for en innbygger å bare donere sånn, for da risikerer man kun å mate «profesjonelle tiggerorganisasjoner» og organisert kriminalitet og dermed ikke gjøre verden bedre med egne donasjoner, men faktisk gjøre det mye verre kanskje.
Og nettopp de innbyggerne som ser på donasjoner som et moderne salg av avlat, bør advares mot å bare donere til noen de liker, for på den måten sikrer de seg sin helt egen plass i solen i helvete og ikke i himmelen som de ønsket!
Derfor må du som giver alltid følge godt med hvem du donerer til og fremfor alt gjennom hvem du donerer i dag. Min erfaring er at det alltid er best å donere direkte til de berørte, og de som ikke kan gjøre det, har vanskeligheter med å finne en pålitelig organisasjon. Og slik er det også lettere å donere i ditt eget miljø, for der kan du selv se hvem som tar seg av donasjonene og hva denne organisasjonen gjør med det.
Av faglige grunner hadde jeg hatt veldig, veldig dårlige erfaringer de siste tiårene – spesielt med svært fremtredende hjelpeorganisasjoner – og viljen min til å donere til slike organisasjoner hadde en tendens til å være nesten null, men jeg ga alltid donasjoner direkte på stedet. Og selv da, da jeg måtte se hvor dårlig mottakerne av donasjonene håndterte det; i alle fall ble det sikret at mottakeren av donasjonen i det minste hadde en sjanse til å gjøre noe ut av donasjonene mine.
I dag er jeg veldig glad for at jeg har organisasjoner som meseno hvor jeg selv kan se hvordan hver donasjon når mottakeren og hvordan de til og med får hjelp til å gjøre det beste ut av det – det hjelper riktignok ikke alltid heller, men det er mye bedre enn andre steder.
Men det som ikke fungerer i det hele tatt er at enorme donasjoner sendes til utpekte diktaturer, spesielt for tiden i de landene hvor potensatene er veldig glade for å få bygget palasser med tusen rom i naturreservater. Det ville faktisk vært mye bedre om du kjøpte alle slags luksuriøse sportsbiler sammen og overleverte dem direkte til de uekte sønnene og søskenbarna til disse potensatene. For det sparer i det minste de stakkars lokalbefolkningen fra å bli drept senere av nye bygninger, igjen bygget av kriminelle.
"Men Nietzsche selv lærte amor fati, "Du bør elske din skjebne." Det, står det i epilogen til Twilight of the Idols, er hans innerste natur. Og spørsmålet kan godt stilles om det er noen mer grunn til å elske det som skjer med en, å bekrefte eksistensen fordi det er det, enn å holde det man håper på.»
THEODOR W. ADORNO, MINIMA MORALIA (14. UTGAVE 2022 [1951]: 110)
