Post bilde: kvinne med flagg | © Pixabay
Våre franske naboer har allerede kastet en kjempenøkkel i arbeidet i vårt Europa. Noen av oss husker fortsatt godt hvordan et flertall på 29 % av franskmennene den 2005. mai 55,7 stemte mot vedtakelsen av traktaten om etablering av en europeisk grunnlov, og kastet vårt Europa år tilbake.
Allerede da erkjente realistene blant oss at medlemslandene i EU ikke var med i EU på grunn av den europeiske ideen, spesielt ikke de som først ble med i 2004.
For de fleste medlemmer er hovedårsakene til medlemskap sannsynligvis de økonomiske fordelene ved økonomisk samarbeid og et sosialt Europa (overføringsbetalinger).
Den neste grunnen er den helt banale tingen at de i det hele tatt kan opprettholde sin egen nasjonale suverenitet gjennom sitt medlemskap i EU (faktisk en selvmotsigelse). For noen er det imidlertid også frelse fra et gjenoppstått Russland; ironisk nok har Russland nå erstattet Tyskland som bogeyman - i hvert fall foreløpig.
Og selv de mest høylytte europeerne har en tendens til å tenke på Europa som en superstat, avhengig av deres nasjonalitet som en europeisk Grande Nation eller som en europeisk Stor-Berlin – noe som fikk mange til å tro på en fransk-tysk våpenhvile. Og noen av disse europeerne tror fortsatt den dag i dag at superstaten Europa kan realiseres under Moskvas ledelse.
Til i dag er det svært få unionsborgere som fortsatt tror på en føderal stat i Europa - i Europas forente stater. Og enda mindre av det i en sammenslåing av den frie verden til en verdensunion som nå er i en fjern fremtid.
Europa er i krig igjen, inkludert EU. Vår viktigste og mest pålitelige partner, USA, prøver fortsatt å forhindre at det eskalerer til en verdenskrig. For øvrig er vi europeere mindre uvillige til en verdenskrig – igjen (noe som kan tas som et tegn på hybris).
Men det som gjør denne krigen så spesiell er at frontene til nesten alle de involverte i krigen ennå ikke er avklart.
Ungarn, Østerrike og Tyskland ser fortsatt ut til å lene seg mer mot Russland og blir bare tvunget til å snu sin politikk av ukrainernes standhaftighet. Vi må erkjenne at dette da kun vil være et (spent) flertallsvedtak.
Mange tyskere tror dessverre fortsatt at USA står i veien for Tysklands ambisjoner om å bli en stormakt – og de har helt rett, for USA bygger på et demokratisk og europeisk Tyskland.
De baltiske statene, Polen og resten av Øst-Europa er fortsatt for redde for Russland til å snu ryggen til vårt Europa, men det vil endre seg veldig raskt når denne frykten fjernes — de antidemokratiske polakkene kan tjene som et godt eksempel.
Storbritannia og skandinaver er enige om at de står sammen med USA for å forsvare et fritt Europa. Sør-Europa og den iberiske halvøy holder derimot fortsatt lav profil fordi de ikke vet nøyaktig hvordan Tyskland og kanskje Frankrike vil bestemme seg i nær fremtid.
Og mens vi tyskere fortsetter å manøvrere rundt og fortsatt prøver å tjene penger på krigen, vil ting bli veldig spennende for vårt Europa allerede 10. april 2022, og vi vil da ha sikkerhet senest 24. april 2022.
Fordi Frankrike velger en ny president:
- Emmanuel Macron, en europeisk superstat, fortsetter å bygge på Europa, men uten Russland og om mulig også uten USA.
- Marine Le Pen, en fascist, kanskje også en nazist, bygger på Grande Nation og liker å gjøre det med russisk støtte, men i alle fall uten USA.
Så vi tyskere får endelig vite 24. april 2022 hvordan denne krigen vil fortsette. Våre franske venner vil bestemme dette for oss.
Men selv da vil vi ikke vite hvordan vårt Europa vil fortsette. For i beste fall vil Ukraina overleve og den russiske føderasjonen blir roligere i noen år. USA kan forhindre en verdenskrig, og kineserne venter litt lenger før de våger konflikten selv.
Uansett vil Europa som helhet stå overfor kostnader som hittil har vært utenkelige, og vi vanlige mennesker må alle gi opp vårt tidligere luksusliv.
Da blir det veldig spennende, nemlig når vi skal bestemme oss for hvordan vi vil overvinne denne krisen.
"Det man trenger å gjøre i hvert øyeblikk av livet er å sette på slutten av den gamle verden og begynne en ny verden."
Nikolai Berdyaev, The Beginning and the End (1947)
