Post bilde: redningspakke, subsidier, overføringsbetalinger | © Shutterstock
Nå burde til og med den siste innbyggeren ha lagt merke til at vårt etablerte sosiale system ikke lenger fungerer som det skal og at det har gjort det i svært lang tid.
Det første grunnleggende problemet er at flertallet av oss fortsatt definerer vår egen eksistens gjennom arbeid. Den siste som virkelig gjorde opprør mot dette systemet burde være det Friedrich Nietzsche som kort og konsist uttalte at alle som ikke har to tredjedeler av dagen for seg selv er en slave. Den dag i dag definerer vi alle oss selv gjennom arbeid - men de smartere later bare som det er det - og det å ikke gjøre noe er fortsatt djevelens verk.
Selv milliardærer, enten de er arvet eller til og med vunnet, kan ikke nøye seg med enkel lediggang, de må fortsette å late som for verden at de jobber hardt minst 20 timer om dagen og enda hardere - noen gjør det til og med, til sin egen fortvilelse; Arbeid bestemmer livet deres, som ikke ville eksistert uten arbeid.
Og selv de som overhodet ikke er i stand til å gjøre noe halvveis meningsfylt arbeid - årsakene til dette er sannsynligvis mange - må tvinges til å jobbe i samfunnet vårt. Og de som kunne jobbe, men ikke vil "jobbe" seg dumme bare så de slipper å jobbe.
I mellomtiden har en jobb til og med blitt hevet til en grunnleggende rettighet av mange, og enda flere går inn for arbeidsplikt.
Det som er helt uforståelig for meg er at folk faktisk ikke er født til å jobbe, men har utviklet seg så bra fordi de hele tiden lette etter måter å i det minste måtte jobbe mindre på. Og selv i urtiden lette folk etter kunst og kultur for å sysselsette seg med hverandre når de hadde gjort sitt nødvendige daglige arbeid – ikke for å jobbe!
Våre søskenbarn i dyreverdenen bruker fortsatt slike øyeblikk for utvidede søvnenheter eller bare sitte i varme kilder for å slappe av.
Det andre grunnleggende problemet er at det fortsatt er et minimum av arbeid som må gjøres for å gi et komfortabelt liv for alle mennesker. Utfordringen her er hvem som jobber og hvem som ikke gjør det. Det første grunnleggende problemet, som vi finner ut stadig oftere, er ikke løsningen på det andre grunnleggende problemet. Et slaveeiende samfunn, enten det var i antikken eller til og med et som fortsatt kan observeres i dag, er heller ikke den rette måten.
Den rette veien vil fortsette å være svært komplisert og kompleks, men teknologiske fremskritt vil fortsette å hjelpe oss som alltid. Automatisering og robotisering er to lovende nøkkelord her. Utfordringen her er at samfunnsutviklingen også må følge med den teknologiske utviklingen. I alle fall må vi absolutt omdefinere ideen om arbeid!
Det tredje grunnleggende problemet er ikke at alle medlemmer av vårt samfunn må kunne leve, for dette er en selvfølge og også en universell menneskerettighet, men at ethvert samfunn også må gjøre dette til en selvfølge mulig, dvs. finansiere det. .
Utfordringen her er at i Europa, og spesielt i Tyskland, er minimumskravene for menneskelig eksistens hevet ublu i motsetning til resten av verden. Så mye at mindre enn 5 % av europeerne bruker godt 50 % av de sosiale ytelsene som er tilgjengelige på verdensbasis – for øvrig en ubalanse som ikke kan forbli uten ytterligere konsekvenser, som f.eks. B. Migrasjonsbevegelser innenfor og inn i Europa eller en ytterligere destabilisering av den tidligere halvveis fungerende verdenshandelen.
For i det hele tatt å kunne finansiere dette avviket mellom skatter og utgifter, må nødvendige, men ulønnsomme jobber enten automatiseres eller settes ut til lavtlønnsland. Som vi nå finner ut, kan sistnevnte bare lykkes i en fungerende verdensøkonomi basert på arbeidsdeling.
De gjenværende arbeidsplassene i Europa må enten være svært lønnsomme, fordi de nesten fullstendig finansierer hele det sosiale systemet, eller de må være helt nødvendige for at vårt europeiske samfunn skal fungere. Når det gjelder sistnevnte, må det da være avgjørende at disse jobbene utformes og bemannes så effektivt som mulig.
Den største hindringen for dette tredje grunnleggende problemet er det første grunnleggende problemet i seg selv, nemlig at vi skaper og vedlikeholder alt for mange falske jobber unødvendig for systemet. Dette inkluderer hele det såkalte andre og tredje arbeidsmarkedet, som uansett hvordan man ser på det til syvende og sist alltid er et problem for samfunnet vårt. Selv om man begrunner det med at alle har krav på å realisere seg selv gjennom jobb eller om man påpeker at disse personene senere kan komme tilbake til det primære arbeidsmarkedet. Men da påstår jeg bare den delen som vi ikke trenger eller har råd til.
Hvis man likevel kan avfeie det andre og tredje arbeidsmarkedet som et rent luksusproblem som man gjerne vil ha råd til fortsatt, må man likevel og i økende grad påpeke den største delen av falsk arbeid, nemlig ved godt 50 % av det administrative. ansatte og godt 80 % av bankansatte, forsikringsselskaper eller skatterådgivere. Selv om dette falske arbeidet skulle støtte systemet, ødelegger det det ved å hindre fylling av faktisk nødvendige jobber. La oss ikke snakke om lokførerne som gjerne streiker, hvis fravær ville hjelpe samfunnet vårt som helhet og gjøre lokal og langdistanse kollektivtransport mer funksjonell. Vi kjenner alle andre slike jobber som setter folk i arbeid, men totalt sett bare skader vårt nåværende sosiale system.
Og så hjelper det ikke at vi får flest mulig, og absolutt ikke nye innvandrere, inn i lav lønn. Sett under ett vil ikke selv den mest effektive billige hårklipperen eller doner kebab-selgeren være til noen fordel for vårt nåværende sosiale system. Hvis vi ønsker å ansette disse menneskene, enten de er født her eller nettopp har flyttet hit, så enten i svært lønnsomme jobber eller i arbeid som er helt nødvendig for samfunnet, som f.eks. B. omsorg.
Jeg ser bare én levedyktig vei ut av disse tre grunnleggende problemene nevnt ovenfor, nemlig ved å heve utdanning til en grunnleggende samfunnsplikt og effektivt og bærekraftig sanksjonere mangelen på utdanningsinnsats. Alt i alt må vi effektivisere samfunnet vårt og dessuten bare akseptere og tolerere falsk arbeid i svært få unntak.
Arbeid må være så dyrt at du må ha råd og lyst. Alle som ikke kan eller vil jobbe vil fortsette å bli offisielt støttet av det sosiale systemet og vil enten finne en sosialt relevant jobb for seg selv eller prøve lykken med narkotika, i en virtuell verden eller rett og slett se på TV og YouTube hele dagen lang. Videoer — eller sitte i boblebad som våre søskenbarn.
Klarer vi å holde økonomien og samfunnet så effektivt og lønnsomt som mulig, vil vi kunne opprettholde vårt eksisterende sosiale system en god stund.
Til syvende og sist vil imidlertid vårt sosiale system kollapse, fordi ulikheten i verden beskrevet ovenfor vil måtte kompenseres for og vil gjøre det – enten vi vil det eller ikke!
Den eneste sjansen ville vært om vi gradvis kunne utvikle resten av verden slik at den nærmer seg vårt eget nivå – men også her ville tilnærmingen vært gjensidig!
Dessverre vil vi som samfunn imidlertid reagere annerledes og vil fortsette å prøve å holde på med illusjonsverdener så lenge som mulig.
addendum 19.8.2023
Her er en annen tankevekker fra Twitter. Den «kvalifiserte» arbeidsstyrken bærer kun søppelet.
