innvendingen

Post bilde: fotballspiller | © Pixabay

Bestemødre som dør ensomme og glemt hjemme, mennesker som drukner i Middelhavet, barn som sulter i hjel i Afrika, eller afghanere som blir forfulgt i sitt eget land, og mange andre ting, tjener i beste fall luksussamfunnet vårt som en stimulans for en lite variasjon inn i den ellers kjedelige hverdagen.

Ikke før har du blitt skikkelig opprørt over noe dårlig før naboen eller et medium kommer rundt hjørnet med en annen type spenning. I beste fall - fordi "det skal være sånn" eller fordi naboen ser - kan du trekke frem lommeboken og donere til den ene eller den andre, enda bedre blir du endelig kvitt ditt eget søppel fra kjelleren eller garasjen.

Det eneste som teller er ditt eget velvære og alt annet måles opp mot det. Vi er alle vant til å få alt servert til oss uten store problemer, innsats eller til og med egen prestasjon – for det har vi krav på! Av en eller annen grunn. Og hvis noe virker virkelig umulig for oss, er neste valg rundt hjørnet, og det får du også - det er i hvert fall det vi lover.

Hjelpeorganisasjoner – uansett hva slags type – har for lengst mutert til rene spenningskamerater som «underholder» oss mer med sine skrekkrapporter enn de noen gang vil gjøre noe godt for andre. Hvorfor skulle de det?

For uten regelmessig spenning ville vi alle måtte tenke på vår egen eksistens og dens forgjengelighet, enda verre, på hva vi har gjort med miljøet vårt eller hvilken menneskelig handling vi har unnlatt å gjøre.

Men før det skjer, vil vi heller bli lei oss på andre igjen, spesielt de som har mer enn vi har, og også de som vil ha det som alltid er vårt – vårt alene!

Det er slik vi mennesker er og vil nok alltid forbli sånn. Lykkelige er de som bor på steder og tider når snøret renner oppover kinnene deres.

Det er bare synd at det er færre og færre mennesker som setter pris på denne lykken. Det eneste gode med det er at flaksen i seg selv er veldig foranderlig!