Post bilde: Universe | © Gerd Altmann fra Pixabay
En setning som ofte brukes i Bundeswehr og som nå brukes oftere i samfunnet vårt; sannsynligvis fordi den fortsatte å bli brukt av vernepliktige også etter deres tjeneste for vårt land og nå anses som elegant, spesielt for dem som dyktig slipper alle plikter.
Og som jeg kunne finne ut igjen forrige helg, er det nettopp shirkers som liker å bruke militærspråk - for å si det sånn Donald Trumps av samfunnet vårt. Og derfor er det neppe overraskende at disse "velferdsstatstyskerne" (tyskere med alle rettigheter og ingen forpliktelser) ønsker å bruke en tysk fremmedlegion for å sikre at utlendinger uten borgerrettigheter beskytter landet vårt og for rettighetene og frihetene til vår "mesterrase". kamp. Ok, ordvalget er ikke lenger helt passende, for vi har offisielt ikke lenger vært et mesterløp siden 1945, vi foretrekker nå å kalle oss verdensmestere eller pave.
Som allerede skrevet kunne jeg lytte til en rekke foredrag denne helgen og også ta del i samtaler som var vanskelig å fordøye. Remigrering, som for tiden er så populær, har blitt fullstendig statsstøttende, «til slutt hører de ikke hjemme her». Dessverre var det ingen taler som kunne si hvordan han ønsker å løse det eksisterende problemet – Trumpismen har også nådd Tyskland. Det er uheldig at mange foredragsholdere ikke lenger er klar over sin egen schizofreni, ikke engang midlertidig.
Det som var verre var de ulike uttalelsene om at demokratiet vårt faktisk var på slutten og at folk ikke lenger ga det en sjanse. Dette ble igjen imøtegått av en god million tyske medborgere som gikk ut i gatene mot nasjonalsosialistene kalt AfD og for vårt demokrati. Dessverre ble godt over 80 millioner tyskere rett og slett hjemme, og i Erlenbach bestemte de seg til og med for å arrangere et naziparti, godt beskyttet av politiet vårt og med rundt 350 deltakere. Nå er jeg spent på om vi i Heilbronn vil klare å overgå de 350 deltakerne på fredag på tirsdag – jeg promoterte selv dette med passende e-post og et rundskriv. Dessverre er all tilsvarende innsats allerede torpedert av "godborgerlige" kretser som hevder å ha lært fra statsstøttende kilder (inkludert Kontoret for beskyttelse av grunnloven) at hendelsene som forårsaket møtene i Potsdam aldri fant sted og var bare "falske nyheter fra den løgnaktige pressen." være.
Som etterlot meg med det viktige spørsmålet i helgen om hvorvidt det etter 75 år faktisk er slutten på veien for vårt demokrati?
Mitt argument, som har fungert så langt, om at bare demokratier kan lykkes og fremfor alt økonomisk, blir nå heftig omstridt og imøtegått med Kina og Russland (!) som moteksempler. Noen "gode middelklassemennesker" blir nå til og med overtalt til å tro at nasjonalsosialistene erstattet den ødelagte og mindre vellykkede Weimar-republikken og bare ikke var i stand til å lede Tyskland til suksess på grunn av "uheldige omstendigheter" - for meg er det endelige beviset på at utdanningssystemet vårt har sviktet fullstendig og vi er i det minste intellektuelt utslitte. Egentlig er jeg klar for øya og burde prøve å leve i det minste for min bedre halvdel og meg selv resten av livet.
Men så dukker det gnagende spørsmålet opp igjen om demokratiet vårt faktisk er på slutten og – også et diskusjonspunkt i helgen – om og hvordan demokratiet kan gjøres litt bedre? Det burde være klart for alle at ethvert demokrati ikke er perfekt; Det eneste som er kontroversielt er om det faktisk finnes bedre styreformer. Min erfaring over 60 år nå sier meg at nei, men alle må ha sine egne erfaringer og de færreste lærer av andres erfaringer.
Og derfor prøver jeg først å utvikle en slående modell av vårt demokrati før jeg prøver å finne en løsning på hvordan demokratiet kan gjøres litt bedre.
Min modell tilsvarer en femkant, hvor lengdene på hver side endres konstant og stort sett uavhengig av hverandre - en pulserende femkant, for å si det sånn.
I det første hjørnet samles de helt uengasjerte menneskene som gjør hver sin greie og som ikke bryr seg om hvilken styreform som råder. Noen ganger kommer de sammen i familiegrupper eller blir til og med medlemmer av en klubb. For dem er individualisme trosbekjennelsen, og i en degenerasjon (i betydningen Aristoteles) de blir bare misunnelige og dårlige ønsker.
Wotan-disiplene, teokratitilhengere, monarkister, anarkister, nihilister og sosiopater samles i det andre hjørnet. Noen av dem er villige til å gi sosiale innrømmelser, noe som tydelig kan sees hos konstitusjonelle monarkister, mens andre ser på sin egen fremtid som står på spill.
I det tredje hjørnet samles kommunistene, sosialistene, maoistene og stalinistene av alle slag, som hele tiden krangler med hverandre om de er del av en nødvendig revolusjon eller om de, fullstendig sverget til kommunismen, kan vente på at det skal skje menneskeheten utvikler seg. på egen hånd og ganske logisk mot sosialismen, som så føder en ny person som kan reise seg til kommunismen.
Alle fascister, rasister, nasjonalsosialister og ultranasjonale samles i det fjerde hjørnet. Disse er relativt ufarlige så lenge de stirrer på Kyffhäuser og fortsetter å vente på lederen, men blir veldig raskt en eksistensiell trussel når de begynner å bli enige om en leder.
I det femte hjørnet samles de falske femtiårene, som ønsker å få mest mulig ut av enhver form for styre og derfor gjerne blir feiret som demokratiets fedre eller mødre.
Så hvor er demokratene nå? Vi må først anta at alle i femkanten offisielt må anses som demokrater - ingen kan se inn i hodet på dem. Imidlertid kan de som stadig støter inn i forskjellige hjørner absolutt bli sett på som antidemokrater.
Og så kan det antas at de faktiske demokratene samles i sentrum, men i prosessen blir de også sakte og sikkert knust av de pulserende utkantene. Dette vil absolutt tillate oss å bestemme en halveringstid for ethvert demokrati.
Hele regnestykket vanskeliggjøres imidlertid av ytterligere to utfordringer, nemlig for det første at folk kan forandre seg hele tiden og derfor ikke bare beveger seg fra det ene hjørnet mot midten og bakover, men også fra det ene hjørnet til det andre, noe som sikkert fortsatt påvirker pulsen til femkanten økte ytterligere. Det hele kompliseres også av at noen mennesker samtidig f.eks. B. kan være nasjonalsosialist og SPD-OB eller fascist og stalinist i en og samme person.
Den andre utfordringen er at femkanten ikke er en lukket modell. Og det kommer stadig nye medlemmer til, mens andre forlater modellen igjen.
Og slik pulserer ethvert demokrati, i hvert fall til systemet kollapser, senest når det ikke lenger er nok demokrater midt i femkanten.
Og hvordan kan en slik modell egentlig fungere? Ganske enkelt ved å gjøre det først Det er regler som alle i systemet må forholde seg til og Dernest Brudd på reglene kan sanksjoneres svært raskt og bærekraftig. Uten regler og sanksjoner er det ikke noe demokrati!
Som nå leder meg til spørsmålet, hvordan kan et eller hvilket som helst demokrati forbedres?
Sakens kjerne er at dette alltid krever et systemavhengig, bærekraftig flertall, som ingen noen gang vil klare å samle. Og slik vil alle demokratier fortsette å pulsere til de imploderer en etter en som stjernene i universet. En trøst kan være at det, som i universet som helhet, alltid vil være nye stjerner og derfor nye demokratier. En annen trøst kan være at vi mennesker ikke lever lenge nok til å måtte oppleve en slik implosjon flere ganger, om i det hele tatt!
Men hvordan kunne man faktisk forbedre et demokrati hvis man bare ville? Jeg har noen forslag her som sannsynligvis har blitt diskutert igjen og igjen siden begynnelsen av det første demokratiet og absolutt ikke er noe nytt.
Endring i stemmerett
- Enhver som er eller handler mot demokratiet mister retten til å stille til valg;
- Den som begår en forbrytelse mister retten til å stille til valg;
- Den som ikke oppfyller sine forpliktelser (f.eks. militærtjeneste eller fullført yrkesutdanning) får ikke valgrett;
- Hver representant kan kun velges to ganger.
Endring i sosiale ytelser
- Plikter og rettigheter må i økende grad knyttes sammen igjen;
- De som ikke oppfyller sine forpliktelser får reduserte sosiale ytelser;
- Alle som er eller handler mot demokratiet får reduserte sosiale ytelser;
- Alle som har flere statsborgerskap får reduserte sosiale ytelser;
- Den som begår kriminalitet får redusert sosialstønad.
- Inntreden i pensjonsalder skjer kun etter bevis på minst ett års militær, sosial eller alternativ tjeneste.
Utelukkelse fra fellesskapet
- Alle som er eller handler mot demokratiet og ikke har tysk statsborgerskap må forlate landet;
- Alle som begår en forbrytelse og ikke har tysk statsborgerskap, må forlate landet.
Dette er mine raske forslag. Jeg er klar over at ingen av disse forslagene noen gang vil bli vurdert eller implementert. Det som er betryggende er at mye bedre forslag enn de jeg har kommet med her knapt eller ikke blir vurdert.
Slutt på historien, ingenting å legge til
