Legg ut bilde: Har du spørsmål? | © Shutterstock
De siste dagene har gjort meg litt forvirret; Er jeg plutselig i feil film? Demonstranter går for tiden ut i gatene i Berlin fordi de ikke kan akseptere at rettsvesenet og politiet tilsynelatende bare er blinde på deres høyre øyne. Mangelen på utdanning i statsapparatet har så langt sørget for at kriminelle kun blir tiltalt eller straffeforfulgt dersom de personlig har tråkket en dommer, statsadvokat eller politimann på tærne – inntil da var de komfortabelt å skjære en eller annen fjerdedel eller svaie sammen på byens heteste festivaler. Og byadministrasjonen har så langt latt fem være i fred og har tydeligvis ikke engang krevd en leilighetsregistrering eller til og med obligatorisk kjøp av søppelstempler. Og så snart minst én terrorist er blitt tatt, går halvparten av demokratiets fiender ut i gatene, å uttrykke solidaritet med mordere.
En foredragsholder i helgen stilte et annet spørsmål som egentlig var helt unødvendig, men desto mer presserende for oss: hvordan kan en velferdsstat bygges ut i en slik grad at den ikke lenger kan finansieres selv i gode økonomiske tider? Jeg har ofte kommet med mulige svar her, blant annet at republikken vår hovedsakelig består av kjøpte demokrater som bare vil holde på demokratiet vårt så lenge pølsene flyr inn i munnen på egenhånd. Det som bekreftes hver gang du til og med prøver å kutte i det minste litt av de mest meningsløse subsidiene - så gjør selv bøndene våre opprør igjen.
Det virkelig spennende med det er at de respektive beslutningstakerne, enten det er statsråder, representanter eller administrerende direktører, aldri ville komme på ideen om å starte med de nødvendige tilpasningene med seg selv - nei, det kan selskapet, landet eller økonomien. selv gjør det ikke dårlig nok til å utelukke en ytterligere økning i egen lønn; På det meste vil de rutinegaranterte økningene utsettes noe, men deretter justeres til beste rente.
Vi utvikler oss i økende grad til et rent baksheesh-samfunn, ettersom de fleste innbyggere sannsynligvis styres av sine store forbilder og ikke lenger vil håndhilse med mindre de får i det minste et insentiv for å gjøre det, uansett hvor lite de er. Akkurat som våre profesjonelle politikere som uansett hvor godt de er betalt alltid vil ha en ekstra prikken over i-en.
Så de siste diskusjonene om «betalende» frivillig arbeid har ikke bare vært veldig slitsomt, men har også reist det presserende spørsmålet om hva som er galt med dem som ikke bare ønsker å holde på ulønnet frivillig arbeid, men også til et demokrati for alle, solidaritet med en annen? Erstatter ren ideologi og ren egoisme virkelig alle våre verdier?
Det mest urovekkende for meg i helgen var igjen hvordan folk tolker demokrati når de selv har kommet inn i de aktuelle posisjonene. Begrunnelsen for dette er vanligvis praktiske og tidsbesparelser for å undergrave selv de enkleste demokratiske prosessene.
Hva taler mot å velge styremedlemmer i hemmelighet? Og hva taler mot at dersom det blir listevalg, så får velgerne stemme uten påtvunget minstestemme?
Men hva tenker antatte demokrater om at man som medlem kun har lov til å stemme i hemmelighet hvis minst fem prosent av alle stemmeberettigede tidligere har bedt om dette offisielt og coram publico? Og hvilken demokrat lovfester også noe slikt?
Jeg var så heldig å bli født inn i et demokrati for godt seksti år siden, og jeg må sakte men sikkert innfinne meg med at hvis det ikke blir et diktatur, blir jeg i det minste begravet i et DDR 2.0.
