Skrevet av Hans Muller 1. mars 2022 kl. 15

(22. august 2020)

13.8.20. august XNUMX rapporterte Süddeutsche Zeitung om bekymringene til milliardæren og filantropen under overskriften «Europas skjebne driver ham rundt». George Soros om Europas fremtid. Den ungarskfødte Soros, som nylig fylte 90 år, advarer om at EU driver fra hverandre. Med sin stiftelse fremmer Soros utviklingen av åpne samfunn, spesielt i Øst-Europa. Fødselslandet hans, Ungarn, takket ham ikke for dette: Det sentraleuropeiske universitetet i Budapest måtte stenge, selv om den ungarske regjeringssjefen Viktor Orban kunne studere ved Oxford på et Soros-stipend.

Men ikke bare George Soros, mange andre europeere og europeiske organisasjoner er også bekymret for Europas fremtid. De fleste er enige om at den europeiske integrasjonsprosessen må komme i gang igjen. Det må ikke være selvtilfreds stillstand i Europa. Den nesten lite iøynefallende formuleringen som er trykt i artikkel 1 i traktaten om Den europeiske union (TEU) om «realiseringen av en stadig tettere union av Europas folk» må komme mer frem. Verdikatalogen til Den europeiske union oppført i artikkel 2 TEU og EUs charter om grunnleggende rettigheter, som er bindende for alle medlemsland, gjør det klart at unionen har blitt mye mer enn det siden starten, dvs. et frihandelsområde, hvis suksess eller fiasko gjenspeiles i balansene til kommersielle foretak i det 27. århundres medlemsland kan leses. De langvarige diskusjonene om rettsstatsmekanismen under og etter det siste spesialtoppmøtet mellom stats- og regjeringssjefene har imidlertid vist at integreringsnivået som nå er oppnådd ennå ikke er blitt en selvfølge.

Det høres merkelig ut hvordan regjeringene i Warszawa og Budapest forsvarer seg mot anklager om brudd på EUs verdier; hvis begrunnelse allerede er bekreftet i flere saker for EF-domstolen. Polen og Ungarn reagerer på dette på samme måte som Kina når det kommer til Hong Kong: de insisterer på sin egen suverenitet og protesterer mot innblanding i "indre anliggender". Men det er en vesentlig forskjell: Polen og Ungarn signerte og lovet å opprettholde europeiske verdier da de ble med i EU. Christian Moss, uttaler generalsekretæren for Europa-Union Tyskland i nr. 3/2020 av Europa-Union-magasinet "Europa aktiv": "Veiene og omveiene som vi til slutt bruker for å nå det etterlengtede målet om en europeisk føderal stat er sekundær betydning. Dets liberale grunnlov må ikke være i tvil.»
Når det gjelder rettssikkerhet, er alle øyne nå rettet mot Europaparlamentet, som fortsatt må godkjenne rådets resolusjoner og etter min mening med rette har etterlyst endringer og tillegg. Men på hvilke «stier og omveier» kan målet om en europeisk forbundsstat nås?

Javier Giner, et styremedlem i Federal Alliance of European Federalists (FAEF), som jeg ennå ikke er kjent med, sendte utkastet til en europeisk føderal grunnlov som organisasjonen hans hadde utarbeidet til forumet til Heilbronn distriktsforeningen i Europa-Unionen . Kjernekravet til FAEF finnes på Internett og lyder: «Etablering av Europas forente stater på grunnlag av en føderal grunnlov.» for å håndtere det europeiske prosjektet. FAEF har erkjent risikoen for at den nye grunnloven svikter, noe som er spesielt stor dersom den skal innføres samtidig i alle 27 medlemsland. Det huskes fortsatt vagt hvordan grunnloven fra 2005 utarbeidet av konvensjonen mislyktes fordi velgere i Frankrike og Nederland stemte "nei". I følge FAEF bør den nye grunnloven derfor implementeres – til en viss grad med en «coalition of the willing» – via artikkel 20 TEU.

Presentasjonen av detaljer i forfatningsutkastet bør utelates her; dette ville gå utover innlegget mitt. Spørsmålet om hvilke alternativer som finnes i TEU artikkel 20 er imidlertid interessant. Det kan imidlertid fort gjøre selv en overbevist europeer som ikke er kjent med europeisk kontraktsrett i forlegenhet. Artikkel 20 TEU handler om «forsterket samarbeid» mellom minst ni medlemsland med sikte på å «fremme oppnåelsen av unionens mål, beskytte dens interesser og styrke dens integrasjonsprosess».

Så langt har jeg antatt at denne EUV-artikkelen fremfor alt kan være en måte å gjøre fremskritt på enkelte politikkområder der ingen felles løsning kan oppnås av alle medlemmer. Et eksempel er migrasjons- og flyktningpolitikk. For meg er det grunnleggende spørsmålet: kan integreringsprosessen styrkes når ni eller flere – men ikke alle – EU-medlemsstater opererer på et nytt og helt annet rettslig grunnlag enn de andre, nemlig på en føderal grunnlov, med ulike organer, og ulike beslutningsprosesser mens de andre medlemmene fortsetter å stole på Lisboa-traktaten?

Artikkel 20 nr. 4 beskriver hvilke konsekvenser slike ulike rettsgrunnlag kan få. Paragraf 4 lyder: «Bare medlemsstatene som er involvert i dette samarbeidet er bundet av rettsaktene som er vedtatt innenfor rammen av forsterket samarbeid. De anses ikke for å være et regelverk som må aksepteres av stater som er villige til å slutte seg til.» En konsekvens kan derfor være at det oppstår ulike lover innenfor EU, grunnleggende sett, i unionens grunnlag. Dersom minst ni medlemmer jobber sammen på et enkelt område, for eksempel innen migrasjons- og flyktningpolitikk, er kun de involverte medlemmene bundet av vedtatte rettsakter; resten er upåvirket. Men hvis "forsterket samarbeid" finner sted på området for det rettslige grunnlaget, når unionen er konstituert, frykter jeg at medlemslandene vil glide fra hverandre ved grunnlaget for det europeiske huset. Advarselen sitert ovenfor George Soros kan da få en helt ny dimensjon.
Prosedyren for "utvidet samarbeid" under artikkel 20 TEU ble nylig beskrevet i en publikasjon som et middel for å øke fleksibiliteten (Ulrich Brasche: "Stadig nærmere Union? – Hvordan EU kan utvikle seg produktivt»; i "From Politics and Contemporary History (APuZ) - Journal of the Federal Agency for Civic Education, nr. 23-25/2020, 2.6.2020. juni 20). Avhandlingen slår fast at denne veien hittil kun er fulgt for noen få emner; f.eks i europeisk patentrett, i skilsmisserett for internasjonale par, i den europeiske statsadvokaten og i pågående strukturert samarbeid i militære prosjekter. Dette etterfølges av en viktig uttalelse om effekten av ruten via artikkel XNUMX TEU: «Men enighet under denne prosedyren tar også mye tid».

Den overordnede tittelen på den siterte APuZ-utgaven er: "Europeiske byggeplasser". En rekke forfattere stiller seg alltid de aktuelle spørsmålene "Hvordan kan unionen videreutvikles? Hvordan hindre andre i å følge britenes eksempel? Og hvordan håndterer du medlemsland som allerede beveger seg bort fra det innenfor unionen i spørsmål om felles europeiske verdier som rettsstaten?» Johannes Piepenbrink skriver i lederartikkelen: «Hvis det er opp til kommisjonens president Ursula von der Leyen går, kan den ("den grønne avtalen") vise seg å være en mulighet, spesielt i den nåværende krisen." Til tross for all utålmodighet om tregheten i den europeiske integrasjonsprosessen, ser jeg også den nåværende koronakrisen som en mulighet for en ny drivkraft. EU har nylig vist seg i stand til å lære og har sett på pandemien som en mulighet. I motsetning til finanskrisen og den "schwabiske husmorens" spareoppskrift. som ble implementert utenfor EU, samarbeidet Frankrike og Tyskland under koronakrisen - overraskende for mange europeere - og oppnådde en "europeisk keynesianisme" som ham Jacques Delors kan ha hatt i tankene.

Mario Telo, professor i internasjonale relasjoner ved Université libre de Bruxelles og University LUISS i Roma, spør i denne sammenhengen om det store skrittet videre mot et forent Europa til syvende og sist har et realistisk perspektiv? (Mario Telò: «Et steg frem og to tilbake – Den europeiske fortellingen må radikalt fornyes»; i: Neue Gesellschaft/Frankfurter Hefte, nr. 7/8-2020, s. 38). Frankrike og Tyskland sa «A», egentlig burde de nå også si «B» i den videre utviklingen av Europa. Et perspektiv kan være å sette i gang en felles finans- og økonomisk politikk for EU med en EU-finansminister. Ytterligere drivkraft kan komme fra parlamentet og til slutt: Hva vil «Conference on the Future of Europe», som nå er utsatt til høsten, bringe? Blir det et gjennombrudd, noe innen sosial- og kulturpolitikken, slik at innbyggerne kan føle enda mer enn før: Dette er vårt Europa?