Skrevet av Hans Muller 27. februar 2022 kl. 14:34

Jeg skrev denne artikkelen 8. juli 2011 i løpet av mitt arbeid som arbeidsgruppeleder for historien til EUROPA-UNION Heilbronn.

Hvert år den 9. mai feirer innbyggerne i Europa Europadagen. Det blir minnet om
9. mai 1950, da den daværende franske utenriksministeren, Robert Schuman, presenterte planen for en forbløffet offentlighet i Paris som senere skulle gå over i historien som "Schuman-planen".

"Den franske regjeringen foreslår å legge all fransk-tysk kull- og stålproduksjon under en felles øverste myndighet, i en organisasjon som er åpen for andre europeiske land å bli med."(1)

Et knapt år senere, den 18. april 1951, undertegnet Frankrike, Forbundsrepublikken Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg traktaten om "European Coal and Steel Community" (ECSC) - også kjent som Montanunion - i Paris ble utgangspunktet for den europeiske integrasjonsprosessen.

Den politiske historien og de ulike foreløpige betraktningene for dette fremsynte skrittet er presentert i historiske verk - noen av disse verkene er oppført i litteraturlisten. Gang på gang var det betraktninger om hvordan epoken til de europeiske nasjonalstatene, som hadde brakt kriger og ødeleggelser til kontinentet med stor regelmessighet, kunne overvinnes. Noen av disse hensyn bør nevnes her:

– Den eldste bevegelsen som hadde som mål å forene Europa var på begynnelsen av 20-tallet
år av forrige århundre av den østerrikske forfatteren og
Politiker Nikolaus Graf von Coudenhove-Kalergi (1894 - 1972) (2) under inntrykk av
Paneuropa Union grunnlagt etter grusomhetene under første verdenskrig. Målet hennes var det
forening av Europa frem til grunnleggelsen av "Europas forente stater".
For å bevare freden i Europa på lang sikt og for å sikre Europas globale status. I
Til stede er den tyske paneuropeiske union av CSU og de utviste foreningene
nærhet. «Det skiller seg fra andre høyrekonservative foreninger i landet
Fordømmelse av nasjonalisme, som antyder at interessene til de fordrevne
er best representert innenfor rammen av europeisk forening." (3)

– De sosialistiske franskmennene teller også blant bakmennene til europeisk forening
Politiker og midlertidig fransk statsminister Aristide Briand (1862 – 1932). På-
I anledning Tysklands opptagelse i Folkeforbundet (1926), sa han: "Mellom
Tyskland og Frankrike, de smertefulle og blodige samarbeidene er over
møte som alle sider av historien er farget. Det er over med dem
lange slør av sorg over lidelser som aldri vil avta. Ingen kriger
ingen flere brutale og blodige løsninger på våre uenigheter-
enheter …” (4)
Omkring 1929/1930 publiserte Aristide Briand, som i 1926 sammen med den tyske
Utenriksminister Gustav Stresemann hadde mottatt Nobels fredspris, en «tanke
Paper om opprettelsen av en europeisk union". Men slike tanker ble igjen
forbeholdt en liten gruppe interesserte intellektuelle, fordi i Europa
det var tegn til storm. (5)

- Feid bort av den stormen som endte så forferdelig for alle landene i Europa i 1945
skulle, kravet i Heidelberg-programmet til SPD fra 1925: «Du
(SPD) tar til orde for opprettelsen, som har blitt tvingende nødvendig av økonomiske årsaker
den europeiske økonomiske enheten, for dannelsen av Europas forente stater,
for å oppnå solidaritet i interessene til folkene på alle kontinenter." (6)

– Feid med seg av utviklingen etter krigens slutt var også hensynet som
Willy Brandt (1913 – 1992) i norsk eksil. En av avisene hans
artikel (1939) hadde tittelen The Dream of Europe's United States. "Rundt
nasjonenes uavhengighet med hensyn til en internasjonal
Men for å forsone fellesskapet må de enkelte stater «på en del
"avstå" deres nasjonale suverenitet til fordel for den internasjonale organisasjonen. (7)
Brandt ønsket å nå målet om en demokratisk, føderal omorganisering av Europa
Nå mellomtrinnet med "regionale fusjoner", for eksempel i Sentral-Europa,
i nord, på Balkan og mellom Donau-landene. Men "videreutvikling
Utviklingen av verdenskrigen gjorde mange planer og ideer foreldet." (8)

Noen vil kanskje si at alle disse politikerne, forfatterne og europeiske tenkere var forut for sin tid. Men du kan si det på en annen måte: Det var for mange mennesker i alle stater som lå bak tidene. Nasjonalisme, eskalert til nasjonal arroganse, streben etter stormakt, hat og menneskeforakt hadde – nok en gang – ført Europa ned i avgrunnen. "Det var først etter andre verdenskrig at Briands fremstøt for europeisk forening hadde en varig effekt." (9)

I sin berømte "Zurich-tale" av 19. september 1946 utpekte Winston Churchill (1874 – 1955) partnerskapet mellom Frankrike og Tyskland som det første trinnet i gjenopprettingen av den europeiske familien. Han snakket om et middel som kan gjøre hele Europa fritt og lykkelig innen få år. "Dette middel består i fornyelsen av den europeiske folkefamilien... Vi må etablere et slags Europas forente stater."

Andre fremsynte mennesker tenkte også på et integrert Europa kort tid etter krigens slutt. Noen dager etter Churchills Zürich-tale, 14. september 21, vedtok representanter fra 1946 europeiske land og USA tolv teser i Hertenstein, Sveits, som i dag er kjent som «Hertenstein-programmet». "Et europeisk fellesskap bygget på føderal basis er en nødvendig og essensiell del av enhver virkelig verdensunion" er den første avhandlingen. Og oppgave 1 forankrer det som fortsatt er heftig debattert 4 år etter Hertenstein: «Medlemmene av Den europeiske union overfører deler av sine økonomiske, politiske og militære suverenitetsrettigheter til føderasjonen de har dannet».

Europarådet, grunnlagt av ti stater i 1949, er også en av drivkreftene bak europeisk forening for å skape en felles arv og for å fremme deres økonomiske og sosiale fremskritt.» I en resolusjon fra den rådgivende forsamlingen av 5.5.1949. oktober 20.10.1949, det var snakk om en europeisk «politisk autoritet» med begrensede funksjoner, men reelle makter. Men ministerkomiteen støttet ikke disse ideene. Senest med Schuman-planen kunngjort et år senere, fikk den europeiske integrasjonsprosessen et annet grunnlag. Det viktigste resultatet av Europarådets arbeid er den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), som ble vedtatt i 1950 og som nå er bindende for 47 medlemmer. EU-domstolen i Strasbourg overvåker etterlevelsen av denne konvensjonen. Med Lisboa-traktaten sluttet EU seg også til EMK.

Men de konkrete og ofte kritiske spørsmålene ble formulert annerledes, spesielt i Frankrike etter krigens slutt: Hvordan kan Tyskland holdes så lite at det aldri igjen vil kunne føre krig? Og selv om det kommer et Tyskland igjen på et tidspunkt: kan det da ha samme status som Frankrike? (10)
«Den som ikke opplevde tiden på den tiden, vil neppe kunne forstå hvor mye europeisk politikk i etterkrigsårene var dominert av frykten for en fornyet
styrket Tyskland og intensjonen om å forhindre dette en gang for alle." (11)

Mange ideer og tankestreker, spørsmål og motspørsmål lå som en mosaikk på det europeiske bordet, krysset eller løp sammen og fungerte til slutt som inspirasjonen for dannelsen av Europa slik vi kjenner det i dag. Det var og er bemerkelsesverdig at det i begynnelsen av integreringsprosessen ikke fantes en ferdig masterplan, ingen blåkopi av hvordan fremtidens Europa konkret kunne se ut. Å forme Europa var og er en åpen politisk prosess.

Nå må i hvert fall Jean Monnet (1888 – 1979) nevnes. På slutten av 1945 presenterte han den franske presidenten Charles de Gaulle et papir som ble grunnlaget for nasjonal økonomisk planlegging i Frankrike. Kort tid etter ble Monnet direktør for det nyetablerte plankontoret – fransk planifisering ble født.

En annen brikke i puslespillet i Europas utvikling var European Recovery Program (ERP), Marshall-planen, prosjektet for gjenoppbyggingen av Europa som den amerikanske utenriksministeren George C. Marshall presenterte i en tale ved Harvard University 5. juni. 1947. «Marshall-planen var et økonomisk program, men krisen den avverget var politisk», skriver Tony Judt (12). "Den virkelige fordelen med Marshall-planen var psykologisk. Man kan nesten si at han ga europeerne et mer positivt selvbilde. De fikk styrke til å si farvel en gang for alle til sjåvinisme og autoritære løsninger. En felles økonomisk politikk virket nå normal...» (13), fordi Marshall-planen tvang europeere til å planlegge sammen og anslå investeringsbehovet deres. «De måtte forhandle ikke bare med USA, men også med de andre europeiske statene, siden målet var å etablere multilaterale økonomiske forbindelser så raskt som mulig» (16). I tillegg ble det opprettet overnasjonale institusjoner, som Organisasjonen for økonomisk samarbeid i Europa (OEEC) og European Payments Union - til en viss grad opplærings- og erfaringsfelt for politikere og administrative tjenestemenn, som de senere kunne komme til god nytte i europeiske institusjoner.

Etter denne historien, etter denne tidligere erfaringen, var det overraskende at det tok i underkant av et år før Schuman-planen utarbeidet av Jean Monnet ble undertegnet av de 18.4.1951 grunnleggerne av Montanunion den 6. april 1952? Jean Monnet - senere kalt "Europas far" - var den første presidenten for Den høye myndigheten til Det europeiske kull- og stålfellesskapet (ECSC) fra 1954 til XNUMX.
«Motivene til de seks statene for å signere denne traktaten kan ha variert, men resultatet var av historisk betydning. Det faktum at tidligere fiender fant et slikt fellesskap noen år etter krigens slutt er enestående i verdenshistorien.» (15)

I ettertid må det aksepteres at denne europeiske dynamikken ikke kunne fortsette uavbrutt. Fremfor alt var det faktum at planen for et europeisk forsvarsfellesskap (EDC) foreslått av Frankrike i 1950 mislyktes fire år senere i den franske nasjonalforsamlingen, et tilbakeslag i den europeiske integrasjonsprosessen.
prosess. To menn – igjen Jean Monnet og den belgiske utenriksministeren Paul Henri Spaak (1899 – 1972) startet utviklingshjulet igjen. Den 25. mars 1957 ble traktatene om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) høytidelig undertegnet i Roma.