Post bilde: eksempelbilde | © Pixabay
De siste valgene i USA og Republikken Østerrike, samt utfallet av den italienske folkeavstemningen, etterlater oss ærefrykt ved slutten av året. Man kan nå trygt anta at den vestlige verden også blir mer og mer ute av felles, fordi ingen borgerskap ser ut til å kunne komme med de rette svarene på den stadig økende populismen og den tilhørende renessansen av nasjonalisme og totalitarisme Finn.
Egentlig burde det være kjent for alle at demokrati er den vanskeligste, mest komplekse og også mest arbeidsintensive styreformen av alle, men også og uten tvil den mest vellykkede og den eneste som gir enhver person muligheten til sitt eget. deltakelse og personlig suksess.
Det er derfor nødvendig å avklare hvorfor stadig flere av våre medborgere ønsker å foretrekke antatt enklere løsninger og hvorfor de i økende grad stiller spørsmål ved de etablerte demokratiske strukturene. Et antatt tap av tillit til de eksisterende strukturene oppgis også ofte som årsak – folk tror tilsynelatende ikke lenger at «systemet» fungerer for den enkelte borger og glemmer helt at vi innbyggere alle er «systemet»!
Jeg vil gjerne dele disse tvilende medborgerne inn i tre kategorier:
- de "evige gårsdagene", som bare hadde dukket seg unna siden 1945/1989;
- politisk meget aktive medborgere som i flere tiår aldri har klart å få sine meninger og ideer akseptert av et flertall og nå fullstendig frustrerte ønsker å se feilen i et angivelig falskt demokrati og
- svært komfortable mennesker eller mennesker som er fullstendig uinteresserte i samfunnet, som bare plutselig blir interessert i samfunnet og demokratiet når det er en sak som er svært relevant for dem personlig eller på slutten av deres helt private liv og som på grunn av mangel på erfaring og kunnskap, kan ikke helt forstå hvordan det fungerer.
Men partiene og enkelte politikere må også ses på å ha en form for medvirkning til dagens situasjon. Førstnevnte ser ut til å være mindre og mindre i stand til å presentere overbevisende kandidater for velgerne og sistnevnte tror at de kan unnslippe det sisyfiske hverdagsarbeidet i demokratiske hverdagsliv gjennom blending og bedrag og f.eks. B. å kunne sette ting i riktig lys på talkshow.
På den ene siden spiller de i hendene på de skuffede eller mindre velinformerte innbyggerne og på den andre siden begir de seg ut i terreng som populister og totalitære kan gjøre mye bedre.
Jeg mener at vi borgere er ganske maktesløse overfor den tidligere gruppen av medborgere. Fordi denne gruppen verken aksepterer fakta eller argumenter og avviser også en demokratisk debatt. Derfor er den utøvende og spesielt dømmende makt her pålagt å sette alle fiender av demokratiet på plass uten hvis og men!
I den andre gruppen ser jeg en særlig utfordring for våre profesjonelle politikere, som på den ene siden respekterer minoriteters beskyttelse og rettigheter og på den andre siden må fortsette å bygge broer for disse medborgerne slik at de fortsatt er en del av sosial diskurs og definitivt til beste for alle.
I den tredje gruppen, derimot, er vi som ansvarlige borgere pålagt å integrere disse medmenneskene bedre i sosiale prosesser og hjelpe dem til å kompensere for manglende erfaring og kunnskap.
«Jeg tror på mennesker, men min tro er uten sentimentalitet. Jeg vet at i miljøer med usikkerhet, frykt og sult, blir mennesket dverget og formet uten at det er klar over det, akkurat som planten som sliter under en stein ikke kjenner sin egen tilstand."
Pearl S Buck, Rull vekk steinen (22. januar 2010)
