tankespill

Utvalgt bilde: Kvoteringsregler | © Selver Učanbarlić på Pixabay

Den siste tiden har det igjen vært oppfordringer om å endelig sikre likestilling i parlamentene våre og drastisk øke kvinneandelen til 50 %. Begrunnelsen for dette kravet er det faktum at i vårt samfunn er omtrent 50 % kvinner.

Jeg er overbevist om at man ikke kan oppnå endringer av noe slag med kvotering alene, men spille gjennom hele greia mentalt, fra grasrota i samfunnet vårt til våre parlamenter og regjeringer. Først og fremst bør det imidlertid bemerkes at jeg generelt anser kvotering i demokratiske prosesser som absolutt udemokratiske, siden de fullstendig forpurrer den krevede frie beslutningen til innbyggeren.

I utgangspunktet må man tilhøre et parti eller en velgergruppe for å ha en reell sjanse til å bli valgt inn i et parlament. Det er derfor partier og valggruppers ansvar å foreslå egnede kandidater.

For å gjøre det hele helt transparent og plausibelt helt fra starten, er det bare logisk at partiene og valggruppene også har en kvinneandel på rundt 50 %. Uten disse 50 % har disse partiene derfor ikke lov til å motta godkjenning eller miste den igjen så snart de kommer under denne 50 %-grensen.

I partiene og valggruppene må også alle arbeidsgrupper og andre møter ha 50 % kvinneandel for å kunne jobbe.

En komité eller forsamling kan selvfølgelig bare velge eller stemme dersom 50 % av alle de fremmøtte er kvinner.

Søkerlister, styremedlemmer og formannskap er kun gyldige eller gjennomførbare og beslutningsdyktige dersom de også har 50 % kvinneandel.

Så snart alle partier og velgergrupper faktisk er blitt «sitert», hvorved det også er mulig for hver formann å bli fulgt av en ordstyrer og omvendt, og, hvis det er mulig, til og med å jobbe med «dobbeltledelse». parlamenter kan fylles med kvoter uten hvis og men vilje.

Begrunnelsen bak dette er at det nå er nok mannlige og kvinnelige kandidater tilgjengelig på alle kanter til at velgerne kan ta et best mulig valg.

Alle kandidatlister fylles vekselvis mann og kvinne og den respektive påfølgende listen for den kommende avstemningen er selvsagt vekselvis kvinnelige og mannlige.

For å slippe å diktere velgerne at de også stemmer på 50 % kvinner eller ugyldiggjøre stemmesedler som ikke viser 50 % kvinner, kan man absolutt bruke de velkjente overhengsmandatene for å til slutt sikre de 50 %.

Selvfølgelig måtte stortingsarbeidet da struktureres på samme måte som partiarbeidet, og regjeringene måtte også bestå av halvparten av dem.

Selv etter dette korte og raske tankeeksperimentet mener jeg fortsatt ikke at man skal gripe inn i sosiale prosesser på denne måten, men jeg er nå enda sterkere av den oppfatning at det å fastsette en kvote for parlamentene alene er absolutt udemokratisk og også fullstendig useriøst.