tankespill

Utvalgt bilde: Kvoteringsregler | © Selver Učanbarlić på Pixabay

Den siste tiden har det kommet fornyede oppfordringer om å endelig sikre like rettigheter i våre parlamenter og drastisk øke kvinneandelen til 50 %. Begrunnelsen for dette kravet er det faktum at rundt 50 % av samfunnet vårt er kvinner.

Jeg er overbevist om at man ikke kan oppnå endringer av noe slag med kvotering alene, men spille gjennom hele greia mentalt, fra grasrota i samfunnet vårt til våre parlamenter og regjeringer. Først og fremst bør det imidlertid bemerkes at jeg generelt anser kvotering i demokratiske prosesser som absolutt udemokratiske, siden de fullstendig forpurrer den krevede frie beslutningen til innbyggeren.

I utgangspunktet må man tilhøre et parti eller en velgergruppe for å ha en reell sjanse til å bli valgt inn i et parlament. Det er derfor partier og valggruppers ansvar å foreslå egnede kandidater.

For å gjøre det hele helt transparent og plausibelt fra starten av, er det bare logisk at partiene og velgergruppene også har en kvinneandel på rundt 50 %. Uten disse 50 % har disse partiene derfor ikke lov til å motta godkjenning eller miste den igjen så snart de kommer under denne 50 %-grensen.

I partiene og velgergruppene må også alle arbeidsgrupper og andre møter ha 50 % kvinneandel for å kunne ta grep.

En komité eller et møte kan selvsagt bare velge eller stemme dersom 50 % av alle fremmøtte er kvinner.

Søkerlister, styrer og presidier er kun gyldige eller i stand til å arbeide og ta beslutninger dersom de også har 50 % kvinneandel.

Så snart alle partier og velgergrupper faktisk er blitt «sitert», hvorved det også er mulig for hver formann å bli fulgt av en ordstyrer og omvendt, og, hvis det er mulig, til og med å jobbe med «dobbeltledelse». parlamenter kan fylles med kvoter uten hvis og men vilje.

Begrunnelsen bak dette er at det nå er nok mannlige og kvinnelige kandidater tilgjengelig på alle kanter til at velgerne kan ta et best mulig valg.

Alle kandidatlister fylles vekselvis mann og kvinne og den respektive påfølgende listen for den kommende avstemningen er selvsagt vekselvis kvinnelige og mannlige.

For å slippe å fortelle velgerne at de må stemme på 50 % kvinner eller for å ugyldiggjøre stemmesedler som ikke har 50 % kvinner, kan de velkjente overhengsmandatene brukes til å sikre de 50 % til syvende og sist.

Selvfølgelig måtte stortingsarbeidet da struktureres på samme måte som partiarbeidet, og regjeringene måtte også bestå av halvparten av dem.

Selv etter dette korte og raske tankeeksperimentet mener jeg fortsatt ikke at man skal gripe inn i sosiale prosesser på denne måten, men jeg er nå enda sterkere av den oppfatning at det å fastsette en kvote for parlamentene alene er absolutt udemokratisk og også fullstendig useriøst.